Israel frykter at de akademiske boikottene av deres universitet om ikke lenge vil få en ødeleggende effekt også på landets økonomi.
(Tel Aviv) – Ja, vi har absolutt begynt å føle boikottene, sier Alon Liel, som er en foreleser ved Reichman-universitet utenfor Tel Aviv. – Dette kan ikke lenger ignoreres, og det vil få følger for hele samfunnet, sier Liel, som underviser i internasjonalt diplomati.
Men det er ikke først og fremst de erklærte boikottene israelerne frykter. Langt mer omfattende er det de kaller de stille boikottene, der israelske akademikere ganske enkelt holdes utenfor selv om ingen offisiell boikott er erklært.
Dette kan dreie seg om at israelske professorer sjeldnere blir invitert til konferanser. Eller at det er vanskeligere å publisere i relevante tidsskrift eller for eksempel å finne forskningspartnere.
– Fenomenet er bredt, sier Liel. – Jeg hører om doktorgradsstudenter som plutselig ikke lenger får støtte til sin forskning. Ingenting blir sagt åpent, ingen boikott er nødvendigvis erklært. Men israelske akademikere blir avvist, forteller han, mens han smaker på sin kaffe.
Vi sitter i Liels stue i byen Herzliah nær Middelhavskysten. På bordet foran oss ligger hans siste bok. Liel er en mangeårig fredsaktivist, og han er bekymret for sitt lands framtid.
GAZA-KRIGENS EFFEKT
Ett år inn i Gaza-krigen, som startet med Hamas sin massakre av 1200 mennesker den 7. oktober, begynner da israelerne også å frykte boikottenes ringvirkninger. Selve lokomotivet i Israels økonomi er forskningsorientert, først og fremst gjennom landets store høyteknologiske industri.
Flere norske universitet, inkludert OsloMet, er blant de som åpent har besluttet å avslutte sine samarbeidsavtaler med israelske universitet i protest mot krigføringen. Men den uoffisielle boikotten er langt vanskeligere å kvantifisere. Likevel tror israelske akadamikere at den vokser raskt.
Professor Gerald Steinberg er en statsviter som også leder organisasjonen NGO-Monitor, som følger fenomenet.
– Ja, vi ser det hele tiden. Og uten internasjonalt samarbeid vil forskningsnivået hos oss bli svekket, noe som da vil få økonomiske følger, sier han.
LANG HISTORIE
Ifølge Steinberg, har kravet om en akademisk boikott lange røtter. – Det begynte i 2001 under FNs konferanse i Durban om kampen mot rasisme. I NGO-forumet der ble en plan vedtatt som snakket om fullstendig isolasjon av Israel. Den akademiske boikotten var del av dette, forteller Steinberg til Khrono. Vi møtes på hans kontor i Jerusalem.
– Durban skulle fokusere på kampen mot rasisme og andre former for xenofobi. Men konferansen ble i stedet kapret, ofte av trotskister, til å bli en ekstrem anti-israelsk plattform. Det ble så ekstremt at USA endte opp med å forlate konferansen i protest, forteller han.
Konferansen ble kontroversiell, men bare en måned senere kom al Qaidas angrep mot New York, og snart var alt annet glemt. Spirene var likevel lagt, og i et utkast til konferansens sluttkommunike ble det for eksempel snakket om å erklære sionisme, som forfekter ideen om en jødisk stat, som en form for rasisme.
– Hele målet var å gjenopplive 1975 beslutningen om at sionismen var rasisme. Men nå var Sovjetunionen borte, og det var ikke østblokken som ledet denne kampen. Nå kom anklagene i stedet fra radikale kretser i Vesten, sier professor Steinberg.
De israelske universitetene ble bekymrede, og de engasjerte en pensjonert statistiker til å følge utviklingen for å se om fenomenet tok av. Men i de første årene skjedde det knapt noe. Og definitivt ikke noe som kan sammenliknes med situasjonen i dag.
Ifølge Steinberg, har pro-palestinske aktivister siden, gjennom de siste 20 årene, gjentatte ganger så anklaget Israel for folkemord og etnisk rensing, noe som til slutt, sier han, kom til å dominere dagsordenen.
DEN STORE MISFORSTÅELSEN
Et vendepunkt så en da Den internasjonale domstolen i Haag i januar aksepterte et sørafrikansk krav om å anklage Israel for folkemord i Gaza.
Men her, sier Steinberg forbauset, har en hel verden, inkludert jurister, politikere, statsledere og journalister, misforstått en betydningsfull internasjonal beslutning. Det avgjørende ordet i domstolens beslutning var «plausable», og dette ble forstått som om at domstolen mente at det var «sannsynlig» at Israel kunne stå bak et folkemord.
Men beslutningen, sier Steinberg, var langt mer teknisk, og omhandlet om Palestina hadde en «rimelig rett» til å bli beskyttet mot folkemord og om Sør Afrika så hadde en rett til å fremme kravet.
Steinbergs tolkning blir støttet av dommer Joan Donoghue, som ledet Den internasjonale domstolen da Sør Afrikas krav ble framlagt. Hun ble spurt om beslutningen i et intervju med BBC.
– Jeg er glad for at jeg kan svare på dette. Domstolens test for å se om den skal pålegge tiltak bruker rimelighet som test. Men testen handler om retten til å fremme kravet. Domstolen sa ikke, og her må jeg korrigere noe som ofte blir sagt i mediene, at anklagen om folkemord var rimelig», sa hun.
I dag, imidlertid, er det viden akseptert, nettopp som følge av den feilaktige tolkningen av Haag-beslutningen, at Israel står bak et folkemord. Ifølge Steinberg, har dette, sammen med pro-palestinske aktivisme på universitetene, skapt agendaen som fremmer kravet om boikott.
– En ser det samme nesten på hvert universitet. Men har en kjerne av pro-palestinske aktivister. Og rundt dem er flertallet, som kanskje ikke kan like mye om Midtøsten, men hele tiden hører ord som «folkemord» og liknende. Resultatet ser en til slutt i boikottene, han.
I mai, imidlertid, søkte også Karim Khan, aktor i den internasjonale straffedomstolen en arrestordre mot blant annet Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Netanyahu ble anklaget for å ha brukt «sult av sivile som våpen» og «utryddelse og mord som forbrytelser mot menneskeheten».
Men en måned senere meldte FN-organet som først hadde advart om sult i Gaza, at det ikke hadde vært det. Så trolig vil fokuset heller være på om hvorvidt Khan vil kunne bevise at Netanyahu med overlegg har søkt å få sivile palestinere drept.
AVHENGIGE
Israelske universitet er sterkt avhengige av samarbeidet med Europa og EU. I 2023 ble hele 38 prosent av all israelsk forskning gjort i samarbeid med europeiske kollegaer. Blant landene som i langt mindre grad nå skal være villige til å samarbeide med Israel, ifølge en intern israelsk rapport, ble Norge framhevet.
Forskningsnivået i Israel ansees imidlertid som høyt, og Israel er medlem av en rekke store forskningsprogram i EU, inkludert Horizon. Tross framveksten av boikott, lyktes israelske initiativ godt i år også. Kun Tyskland og Frankrike hadde flere initiativ som kvalifiserte til finansiering av Horizon-programmet.
Men nå har enkelte universitet, først og fremst i Belgia, krevd å ekskludere israelere fra Horizon. Europakommisjonen svarte med å advare at å utelukke samarbeid kun på bakgrunn av en forskers nasjonalitet vil bli sett på som diskriminering.
– En utelukking kun på grunnlag av nasjonalitet er upassende og utgjør diskriminering, noe som er forbudt i henhold til avtalen, advarte Iliana Ivanova, EUs forsknings- og innovasjonskommisær, i juni i et brev til belgiske universitet.
GJENSIDIG TAP
Ifølge professor Steinberg, er ikke kravene om boikott spredt likt på tvers av all fakultetet. I Europa, sier han, er det langt mer framtredende i samfunnsvitenskapelige fakultet, mens det står svakere i det han beskriver som de eksakte vitenskaplige fagene, alt fra IT til fysikk.
Og selv om han tror at den lokale forskningen vil lide, er han fullstendig overbevist om at den boikotterende siden også vil tape.
– Vi er en ledende forskningsnasjon, og har mye å gi verden, i alt fra kunstig intelligens til økonomi og i felt som biologi og kjemi. Universitet som gir avkall på denne ressursen vil selv tape, sier han til Khrono. Israel investerer rundt seks prosent av sitt brutto nasjonalprodukt i forskning, noe som i fjor var den høyeste prosentsatsen i verden.
DEN HISTORISKE PRØVELSEN
Gadi Taub, som underviser i amerikansk historie ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, er kjent som The Bad Boy innad i den israelske akademiske verdenen. I tillegg til sin akademiske hatt, har han skapt en rekke fjernsynsserier, inkludert en om livet i barene og strippeklubbene i Tel Aviv.
Men hovedgrunnen til at han er en outsider er at han, i motsetning til det store flertallet, ikke tar avstand fra statsminister Benjamin Netanyahu.
Taub går også lengre enn de fleste i Israel i sin kritikk av de utenlandske boikottene. Slik han ser det, har Hamas, med sin massakre av 1200 israelere den 7. oktober i fjor, presentert verden med et valg, og valget står mellom, sier han, sivilisasjon og barbariet.
HISTORISK
Ifølge Taub, representerer islamistbevegelsen Hamas et langt større fenomen som forfekter et militant, fascistisk verdenssyn som er i krig mot den vestlige tanken om demokrati. Og hvis man ikke støtter Israel i denne kampen, sier Taub til Khrono, vil det være de europeiske demokratiene som til syvende og sist vil tape.
– Denne krigen har en historisk betydning. Dette er en test case for å se om en sivilisert nasjon kan nedkjempe barbariet som er villig til å brenne familier levende, men som også samtidig har lært å bruke våre verdier mot oss, sier Taub. – Det er Israels plikt å vise at det går, sier han.
– Det jeg imidlertid er redd for er at israelske akademikere, i håp om å unngå en boikott i utlandet, nå vil begynne å distansere seg fra hovedstrømningene i det israelske samfunnet, sier han.
UNIVERSITETENE SOM BASTION
Liel, professoren fra Reichman-universitetet, kunne knapt være mer uenig. Han understreker i stedet statsminister Netanyahus forsøk de siste to årene på å undergrave det israelske demokratiet, og at akkurat universitetene her er en slags «siste bastion».
Liel, som selv var statssekretær i det israelske UD, tror at det er avgjørende for Netanyahu å svekke universitetene siden akademikerne utgjør en elite som stort sett er i mot ham.
– Hvis vi svekkes, vil kampen for demokratiet i Israel svekkes, sier han. Men akilleshælen til universitetene er at de er avhengig av regjering for statlig støtte. Regjeringen støtter også, sier Liel, høyreekstreme organisasjoner som sprer frykt på campus. Liel har selv forelest med en livvakt ved døren.
Noen år tilbake protesterte Liel mot at en bosetter skulle utnevnes som ambassadør i utenrikstjenesten. Han ble da svartelistet av ekstremistorganisasjoner som holder øye med hvem som sier hva. Universitetet måtte leie en livvakt som skulle beskytte ham mens han foreleste.
Liel er en forkjemper for en palestinsk stat, og han støtter Norges anerkjennelse av Palestina. I desember kommer hans siste bok ut. Den er basert på intervju med skikkelser i fredsprosesser rundt om kring i verden, inkludert Nord-Irland og Sør Afrika. En av hans konklusjoner er at partnerne i en fredsprosess må være mer på likefot. Hvis maktbalansen blir for stor, vil ikke forhandlingene lykkes. Det er derfor han støtter anerkjennelsen av Palestina, for å styrke palestinernes forhandlingsposisjon.
– Jeg er en sionist, og jeg tror på en fred mellom oss, sier han. Og til tross for at han sier at universitetene er en bastion, er han også kritisk til de samme universitetene.
Han kjenner til flere episoder der arabiske akademikere er blitt sparket fra sine akademiske stillinger etter at de kom med sterk kritikk av Israels krigføring. Ifølge Liel, reagerer universitetene slik siden de er avhengige av finansieringen fra regjeringen.
HJERNEFLUKT
Det Liel, derimot, frykter mest at skal skje som følge av en akademisk boikott, er at Israel vil få en hjerneflukt.
– Veldig mange her er jo allerede ukomfortable med Det nye Israel de ser under Netanyahu. Så folk emigrerer, og vi ser allerede en hjerneflukt. Og dette vil skade ikke bare universitetene, men hele samfunnet. Siden krigen startet i oktober har 42 000 israelere forlatt landet mens 24 000 har immigrert. Og hvis jeg ikke tar feil, er dette første gangen på 50 år at flere emigrerer enn immigrerer.
