Hva skjer her.

Er det her artikkelen vil v’re

Israel planla i de første dagene av Gaza-krigen å drive hundretusener av palestinere inn i den egyptiske Sinai-ørkenen, sier FNs toppmann i Midtøsten Tor Wennesland.

FN-TOPP: ISRAEL VILLE DEPORTERE PALESTINERE FRA GAZA TIL EGYPT

Israel planla i de første dagene av Gaza-krigen å drive hundretusener av palestinere inn i den egyptiske Sinai-ørkenen, sier FNs toppmann i Midtøsten Tor Wennesland.

Av Roger Hercz

(Jerusalem) Ifølge israelerne, var hensikten med skrittet å få sivile palestinere unna krigssonen, og den såkalte evakueringen skulle bare vare gjennom krigens dager. Men den israelske planen vekket umiddelbart en frykt for en ny såkalt Naqba.

– Vi vil aldri legge til rette for en slik plan, sier Wennesland. Han bekrefter at den israelske regjeringen tok kontakt med ham for å be FN behjelpe evakueringen. Naqba sikter til «katastrofen» i 1948, da rundt 700 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem i det som i dag er Israel.

Nettopp frykter for at Israel skulle ta dramatiske historie-endrende skritt under denne krigen, tente røde varselslamper i europeiske hovedsteder. Et intenst, men stille diplomati ble raskt innledet, og blant annet ble Egypt bedt om å forsterke murene sin grenseovergang til Gaza for å hindre at Israel skulle kunne sette sin plan ut i live.

– Ingen arabiske land vil gå med på en slik deportasjon igjen, forteller Wennesland under en samtale denne uken ved Ambassador hotellet i Øst Jerusalem. Wennesland er en av få aktører i konflikten som har kontakt med alle parter, inkludert også Iran og Hamas.

POLITISK PLAN

Flere israelske høyreorienterte grupper har i flere år sett på massedeportasjonen av palestinere til Sinai som en mulig løsning på «utfordringen» Gaza skaper, med sin overbefolkning og utbredte fattigdom.

Offisielt, derimot, i denne krigen, har Israel bedt rundt en million palestinere i nordlige Gaza flykte til kyststripens sørlige dele for å kunne redde seg unna krigssonen. Israel anklager Hamas og gruppen Islamske Jihad i Gaza for å bruke sivile palestinere som levende skjold, og at de i et kynisk spill i en asymmetrisk krig søker palestineres lidelser for å skape et internasjonalt press mot Israel.

Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, som leder regjeringen i Ramallah, en rival til Hamas-styret i Gaza, har allerede beskrevet det israelske kravet om at sivile må flykte som en ny Naqba.

LEVENDE MINNER

For palestinerne lever frykten for tvangsdeportasjoner friskt i folks minne. Flyktningene som forlot sine hjem i 1948 – og deres etterkommere – lever fremdeles i midlertidige leire rundt om kring i Midtøsten, mer enn 75 år senere. Flyktningproblemet utgjør da også et av kjerneproblemene som må løses i eventuelle framtidige fredssamtaler. Under seksdagerskrigen i 1967 flyktet ytterligere rundt 300 000 palestinere fra sine hjem.

       Når det gjelder hva verden kan forvente nå, er Wennesland, den norske FN-diplomaten, dypt urolig. Han beskriver Hamas-angrepet på israelske byer og landsbyer morgenen den 7. oktober, der mer enn 1400 mennesker mistet sine liv i lange timer av massedrap, som «det største traumet i Israels historie». Israel ser på angrepet som sitt nine-eleven, og sammenlikner islamist-regimet i Gaza med al Qaida og IS. 

BESTEMT      

Wennesland er dermed overbevist om at Israel ikke under noen omstendighet lenger vil være villig til å stoppe sin offensiv i Gaza før Hamas er fjernet som en styremakt og militærtrussel. 

– Det vi ser nå er begynnelsen på slutten av Hamas-styret i Gaza, sier Wennesland. Han frykter at krigen vil bli lang, med forferdelige konsekvenser for sivile. Ifølge Wennesland, er Hamas militært sett langt sterkere enn det som vanligvis antas.

       – De har ressurser til å krige i mange måneder. Og de har et enormt nettverk av tuneller under hele Gaza, ofte under sivil infrastruktur som sykehus og skoler. Hvis du går til al Deira hotellet, og finner nedgangen til kjelleren, vil du faktiske kunne gå inn i en lang tunell. Derfra kan du gå under jorden hele veien til Erez i nord, eller du kan gå den andre retningen, og det under jorden, helt til Rafah i sør, sier Wennesland.

GAZA METROEN  

Al Deira er et hotell nær kysten i Gaza by, like vest for Shifa-sykehuset som Hamas-ledere under den forrige krigen brukte som skjulested. Erez er den nordlige grensen inn til Israel og Rafah er den sørlige grensen til Egypt. Lengden av denne ene tunellen alene er mer enn 40 kilometer under bakken i Gaza. Under Gaza by skal tunellene gå på kryss og tvers i det som noe ironisk kalles Gaza Metroen, og det er der Hamas-krigerne nå skal vente på israelerne.

       Wennesland kritiserer Hamas for bevisst å hindre sivile i å flykte fra krigssonen, og forteller at væpnede menn gjentatte ganger har tvunget folk tilbake til deres hjem i Gaza by.

       Ifølge Wennesland, vil krigen i Gaza trolig endre den regionale dynamikken fundamentalt, og regjeringer i området har allerede begynt planlegging for dagen etter krigen. – For første siden juni 2007 vil vi få et Gaza som ikke er kontrollert av Hamas. Men dette Gaza vil være nærmest en ruinhaug, sier han.

SAMLET STYRE     

Diplomaten sier at de palestinske myndighetene på Vestbredden forbereder seg på igjen å ta kontrollen over kyststripen. – Jeg vet ikke om vi vil se en palestinsk myndighet, eller om det vil være en Gaza-regjering som vil styre sammen med PA. I Ramallah er intensjonen at Vestbredden og Gaza igjen styres av en regjering, sier han. PA er den palestinske myndigheten på Vestbredden. 

       Dette er også intense dager med regionalt diplomati, og lørdag var Wennesland i Beirut, der han møtte Libanons statsminister Najib Mikati og Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian. Det er Iran som finansierer både Hamas i Gaza og Hizballah i Libanon. Wennesland er i kontakt med toppledelsen i Hamas, som sitter i den rike Gulfstaten Qatar, men innrømmer at han ikke har vært i stand til å kontakte den lokale ledelsen i Gaza per nå.

       FN-diplomaten er tydelig bekymret for en plutselig regional eskalering av krigen skulle Hizballah slutte seg til kampene. Hizballah er langt sterkere enn Hamas, og skal sitte på et lager av over 100 000 raketter.

TEHERANS ROLLE

Iran vil spille en nøkkelrolle i dagene som kommer. Teheran bruker Hamas og Hizballah som militære trusler ved Israels grenser. Men Hamas-massakrene den 7. oktober fikk da Israel til å beslutte seg for å «fjerne» denne ene av Irans to trusler. Spørsmålet da vil være om Hizballah i Libanon skal forsøke å støtte Hamas ved å åpne en front i nord, eller om Iran vil foretrekke å ivareta Hizballah som trussel også i tilfelle framtidige behov. 

       Wennesland er redd Libanon bokstavelig talt vil slutte å eksistere som stat dersom Hizballah nå slutter seg til krigen. 

       – En tung Hizballah-involvering vil, i tillegg til ødeleggelsene i Israel, også føre til en full kollaps av den libanesiske staten. Libanon vil fortsette å være et område på kartet, men det vil ikke lenger være en fungerende stat, avslutter han.

En telefonsamtale nylig mellom statsminister Jonas Gahr Støre og Irans president Ebrahim Raisi var – basert på begge siders referat – så surrealistisk at den bør vekke bekymring.

(Jaffa, Israel): At riktig kommunikasjon mellom statsledere, spesielt på tvers av forskjellige kulturer, er livsviktig og avgjørende, er det ingen tvil om. Nettopp i Midtøsten er hundretusener blitt drept faktisk på grunn av misforståelser.

       Den 25. juli 1990, åtte dager før Irak invaderte Kuwait, møtte president Saddam Hussein med den amerikanske ambassadøren i Bagdad, April Gaspie.

       I deres samtale skal ambassadør Gaspie ha uttrykket at USA vil motsette seg en irakisk invasjon av nabolandet. Men slik Saddam forstod denne samtalen, ville Washington nøye seg med høylytte protester, og i praksis mente han da at det ville være greit å invadere Kuwait.

FARLIG MISFORSTÅELSE

Så feil kunne han ta. USA dannet en formidabel koalisjon av land som nedkjempet Irak, og i den første Gulf-krigen alene skal over 300 000 mennesker ha blitt drept. Saddam var kjent for å ha en heller dårlig engelsk, og hadde også vært avhengig av en oversetter i den skjebnesvangre samtalen med Gaspie.

       Telefonsamtalen tidligere i måneden mellom Gahr Støre og Raisi, bedre kjent som «slakteren fra Teheran» grunnet sin voldelige fortid, var nesten enda verre og mer surrealistisk, skal en tro de to referatene, den norske og den iranske, fra deres samtale.

       Nå er ikke en samtale med en norsk statsminister like farlig for Midtøstens framtid, men de to diskuterte noe alvorlig, krigen i Gaza. Og det var som om de to statslederne deltok i vidt forskjellige samtaler. De snakket ikke med hverandre, men heller forbi hverandre, og til og med om helt forskjellige saker. Det var som om de to toppolitikerne var i forskjellige verdener, og ikke på noen måte forstod hverandre.

       Ifølge det norske referatet, som ligger på regjeringen.no, skal Gahr Støre, i sin samtale med Irans president, ha understreket «Israels rett til å forsvare seg». Hvorvidt dette virkelig ble sagt i samtalen med Raisi, eller kun lagt til i referatet etterpå, er usikkert. Hvis formålet med samtalen var å oppnå noe konkret vis-a-vis den iranske presidenten, er det ikke selvinnlysende at Støre ville åpne med å understreke erkefienden Israels rett til å bekjempe Hamas, Irans allierte.

ANGREP PÅ DEMOKRATIET

Men uansett, den iranske beskrivelsen av samtalen nevner ikke dette poenget med ett eneste ord, i stedet var fokuset i samtalen, ifølge iranerne, på hvordan Israels angrep mot Gaza ikke var mindre enn «et angrep på demokratiet».

       – Hamas er den lovlige og valgte regjeringen i Gaza, og krigen mot Hamas er en krig mot demokratiet, sa Raisi til Støre, ifølge den iranske fremstillingen. At Hamas leder et fundamentalistisk, islamistisk regime som siden 2006 brutalt har undertrykket egen befolkning, ble ikke nevnt.

       Gahr Støre skal ikke ha kommentert Raisis noe uvanlige demokrati-utsagn, og heller ikke at Iran selv ikke på noen måte er noe demokrati. Ifølge Iran, fortsatte så samtalen med at Raisi lovpriste «Oslos krav om en umiddelbar stans av Israels drap på sivile».

Men det var så det neste som skal ha blitt sagt i samtalen som kan få videre diplomatiske konsekvenser, for innholdet i samtalen ble lagt merke til og registrert i Jerusalem:

NORSK GRANSKING?  

Ifølge Raisi, skal Iran være villig til å behjelpe det norske justisdepartementet i å se nærmere på «forbrytelsene Israel har begått i Gaza». Dette utsagnet ble lagt merke til i Jerusalem ettersom Norge allerede, under denne krigen, blir ansett som et av de mer Israel-kritiske landene i Europa. Men det norske referatet nevner imidlertid ikke med et eneste ord at de to statslederne skal ha snakket om en norsk gransking av det Raisi kalte «israelske krigsforbrytelser».

       Men det slutter ikke der. Videre skal Støre, ifølge den iranske framstillingen av samtalen, ha lovpriset «Irans anstrengelser for å redusere spenningen i regionen». Iran er imidlertid ikke landet som har redusert noen spenning i Midtøsten. Det er Iran som finansierer Hamas i Gaza, Hizballah i Libanon, Houthi-geriljaen i Jemen og lokale militser i Syria, som alle i disse dager er involvert i krigføringen mot Israel.

       Det norske referatet av den samme samtalen kunne knapt være mer annerledes. Ifølge det norske referatet, var Støre opptatt av å snakke om hva som skal skje etter at krigen er over.  – Vi må allerede nå tenke på hva som kommer etterpå, diplomatiske initiativ og løsninger er nødvendige, skal Støre ha sagt. Den norske statsministeren skal ha understreket viktigheten av en tostatsløsning, altså et uavhengig Palestina ved siden av et uavhengig Israel.

       Til tross for at de tydelig snakket ved siden av hverandre og ikke med hverandre, var det en sak de i det minste ble enige om, og det var å «fortsette dialogen» dem i mellom.

Avslutningsvis la Støre også til, ifølge det norske referatet, så noen kritiske ord om menneskerettighetssituasjonen i Iran, spesielt knyttet til ytringsfriheten og kvinners rettigheter. 

KRIGEN MÅ FORTSETTE

Bare fem dager etter samtalen med Støre, ble det klart at Raisi ikke helt kjøpte den norske statsministerens snakk om en tostatsløsning. I et krisemøte i Saudi Arabia om Gaza-krigen forfektet Raisi heller at krigen mot Israel må eskaleres.

 Hva Støres konkrete mål med samtalen med Raisi egentlig var, er usikkert. Ifølge det offisielle referatet, dreide det seg kun om å opprettholde «kontakten». Tidligere hadde Støre snakket med Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

       Det er liten tvil om at Norge søker å spille en rolle i diplomatiet rundt Gaza-krigen. I sin samtale med Raisi, kan Støre også ha hatt som mål å gjøre det som gjøres kan for å få de rundt 200 norsk-palestinerne i Gaza ut av krigssonen, selv om ingen av de to nevner at saken ble tatt opp. Iran dominerer Hamas til de grader at den palestinske islamist-gruppen ikke er i posisjon til å si nei til et slikt krav fra Teheran.

       En skal ikke utelukke at Støre i tillegg kan ha hatt som mål å opprette en stille dialog med presteregimet i Iran, vel vitende om at knapt noe annet vestlig land i dag står Teheran nært. I 2011 brøt jo Støre med sine vestlige allierte, og innledet en hemmelig dialog med Det muslimske brorskapet i Egypt, en annen islamistisk maktfaktor i Midtøsten. 

       Hundretusener vil uansett ikke dø som følge av den merkelige samtalen mellom Støre og Raisi. Likevel dreier dette seg om alvorlige anliggende, inkludert i det hele tatt muligheten for å kommunisere på tvers av ulike politiske system og kulturer. En må håpe at de neste gang i deres fortsatte dialog i det minste blir enige sånn omtrent om hva det er de to snakker om.

Krigen i Gaza ligger som en mørk sky over Betlehem universitetet, et lærested som lenge har vært en oase i området. I år skal ikke julen feires i Jesu fødeby.

(Jerusalem): – Når jeg ser ut av vinduet her, er det som jeg sitter midt i en nydelig og pen oase, forteller Broder Peter, presidenten ved Betlehem universitetet.

       Rader av grønne trær og små avlukker der studenter kan sitte i skyggen under solen preger plassen foran hovedbygningen. Men ingenting er som vanlig lenger, sier Broder Peter.

       – Vår virkelighet er preget av krigen i Gaza. Men ikke bare der. Her på Vestbredden er det også krig, selv om færre hører om det. sier lederen for det katolske universitetet.

HISTORISK

Beliggenheten til Betlehem universitetet er nærmest historisk – bare noen minutters gange fra den berømte Fødselskirken som ble bygd over stallen der Jesus ble født for straks 2024 år siden. Og i alle verdens hjørner lever milliarder av mennesker med helt personlige inntrykk av nettopp denne lille, men fascinerende byen på kun 25 000 innbyggere.

Men nå er alt oppslukt av krigen. Og i år besluttet de forskjellige kristne trossamfunnene i Det hellige landet å avlyse julefeiringen. De religiøse seremoniene skal gjennomføres i kirkene, men uten stas og glitter. Det tradisjonelle store juletreet på Manger-plassen utenfor Fødselskirken i Betlehem skal heller ikke opp.

– Vi har besluttet å begrense julefeiringen til kun bønn og tilbedelse, sa Hanna Hanania, Betlehems ordfører, i begynnelsen av måneden. – Beslutningen er tatt som en fordømmelse av Israels aggresjon og drap på sivile, kvinner og barn i Gaza-stripen, sa han. Så det er stille i Betlehem nå, men til vanlig ved juletider flokker titusener av pilegrimer til byen.

SKYTING

Da Khrono nylig tok kontakt med broder Peter om et møte, svarte han riktignok høflig at det ville være «en glede» å snakke med oss. Men så understreket han at dette ikke var «normale dager», og at det i tillegg ville være nærmest umulig å komme inn i bibelske byen.

       Broder Peter sendte oss så forslag på hvordan vi kunne snike oss forbi forskjellige israelske veisperringer, og komme oss inn i Betlehem. En av rutene gikk gjennom områder på Vestbredden der det i det siste har vært mye skyting. Videosamtale over Zoom ble raskt et fortreffelig alternativ.

VANSKER     

Broder Peter, som er fra New Zealand og har ledet universitetet i 15 år, er oppgitt over krigen, og ikke minst hvordan konflikten hindrer universitetet i å fungere. 

– Israel har stengt alle veisperringer, og Betlehem er isolert. Rundt 40 prosent av våre studenter er fra Øst Jerusalem, og de kommer ikke inn. Og vi har studenter fra Hebron og landsbyene rundt, og det er veisperringer der også. Så flesteparten av våre studenter kan ikke komme til universitetet, forteller han, mens han stirrer inn i kameraet på sin datamaskin.

Betlehem ligger rett sør for Jerusalem, men er omgitt av en åtte meter høy grå mur, bygd av Israel for tjuve år siden for å stanse selvmordsbombere. Muren gjør at Israel med letthet kan stenge av byen fullstendig og på kort varsel, slik som i dag. 

Broder Peter sier at det ofte er farlig selv bare å bevege seg ute for tiden. Han forteller at en student er blitt drept av israelske soldater, og to andre studenter er blitt arrestert siden krigen begynte den 7. oktober. 21-årige Khaled Al-Mohtaseb ble drept i Øst Jerusalem etter at han åpnet ild mot to israelske politimenn – en av politimennene ble alvorlig skadet.

Mesteparten av undervisningen ved universitetet går nå over Zoom. Men nå har nok et problem dukket opp: Eksamener skal holdes i begynnelsen av januar, men bare de færreste er ventet å ville kunne komme seg til campus. Universitetsledelsen vurderer derfor å leie lokaler i blant annet Øst Jerusalem, der studenter skal kunne avgi sin eksamen.

PAVE PAUL VI

Betlehem Universitetet, med sine ærverdige kalksteinsbygninger og palmetrær, så sine første spirer tilbake i 1964, da Pave Paul VI besøkte Det hellige landet. Betlehem var i de dager under jordansk okkupasjon.

Tre år senere, under Seksdagerskrigen, erobret Israel både Vestbredden og byen Betlehem. Forholdet mellom den katolske kirken og jødedommen hadde imidlertid i mange århundrer vært vanskelig, ofte preget av antisemittisme. En av hovedårsakene var nettopp anklagen om at jødene hadde drept Guds sønn, mannen som ble født i akkurat Betlehem for 2000 år siden.

Heller ikke forholdet mellom Vatikanet og staten Israel var lett. Da Pave Paul VI besøkte det hellige landet, hadde Vatikanet ennå ikke anerkjent staten Israel og at det nå var jødene som kontrollerte storparten av Det hellige landet.

Det var først i 1993 at Vatikanet og Israel etablerte formelle diplomatiske relasjoner. Og i 2011, for første gang i historien, fastslo Pave Benedikt at jødene ikke var ansvarlig for Jesu’ død, og med det befridde han da også jødene fra det som hadde vært en mange århundregammel kollektiv skyld.

FEM FAKULTET

Det skulle så bli under israelsk okkupasjon at Betlehem Universitetet åpnet sine dører for første gang i 1973, med 112 studenter. I dag har universitetet fem fakultet, i tillegg til en hotellnæringsskole. Med sine 3000 studenter, er universitetet lite, men det var det første i Palestina.

Men hva gjør universitetet katolsk? – Et av våre hovedmål er å sørge for at kristne blir igjen i det hellige landet, forteller Broder Peter. – Tidligere måtte studenter som ønsket seg en høyere utdanning reise til utlandet, og da ble de ofte værende der. I dag er 20 prosent av våre studenter kristne og åtti prosent muslimer, og det i en befolkning der kun en prosent er kristne, forklarer han.

– Hvis vi sammenlikner med Jesu tid for 2000 år siden, gjør vi det bedre enn ham, sier Broder Peter, og smiler. – For da var det null kristne her, sier han.

–  Vi forkynner ikke, vi prøver ikke å konvertere de 99 prosentene som ikke er kristne. Det vi prøver på er å skape muligheter for våre studenter, å gi dem kunnskap og verdier slik at de vil kunne leve sine liv så fullverdig som mulig. Det er som i Johannesevangeliet, kapittel 10, vers 10: «Jeg har kommet for at dere skal ha liv og overflod».

BEKYMRET

Mahmoud Leissa, 20, er en av universitetets heller unike studenter. Han kommer fra en landsby utenfor Betlehem, og studerer engelsk litteratur og kommunikasjon. Samtidig tar han en Master i informatikk på Harvard – ved hjelp av fjernundervisning. I tillegg er han blind.

Så dagliglivet byr på sine utfordringer. – Jeg kommer meg til universitetet på egenhånd. Jeg tar en buss eller en drosje, og jeg har lært meg veiene til universitetet utenat. Den siste strekningen går jeg til fots. Det vanskeligste er å krysse trafikkerte veier. Bøker leser jeg ved hjelp av tekstopplesingsprogram, forteller han oss med en nøktern tone, som om dette skulle være noe alle strir med i sine dagligliv.

Leissa husker godt sin reaksjon da han hørte om Hamas-angrepet den 7. oktober, der mer enn 1200 israelere ble massakrert, noe som umiddelbart utløste krigen i Gaza, og også kom til å forandre hans egen virkelighet.

       – Med en gang skjønte jeg at dette ville få enorme konsekvenser. Ikke bare for oss, også for dem. Jeg har venner på begge sider her, jeg har jødiske israelske venner også, forteller 20-åringen. Selv er han muslim, men han er i mot Hamas sin militante ving.

       Sine israelske venner møtte han første gang ved hjelp av en app på telefonen, en app som muliggjorde en dialog med folk i andre land. Og det var slik den unge studenten for første gang også fikk et innblikk i hvordan deres felles konflikt så ut fra den israelske siden.

IKKE OVERRASKET   

Også broder Peter husker sin første reaksjon da krigen begynte. Hans konklusjon er imidlertid en helt annen. – Jeg støtter ikke drap eller kidnapping, men jeg ble ikke overrasket. Gaza er en konsentrasjonsleir. Alle disse krigerne som deltok i angrepet kjenner ingen annen virkelighet enn denne konsentrasjonsleiren, framholder Broder Peter. – Fatah til president Mahmoud Abbas er jo bare Israels nikkedukker. Hamas kjemper i det minste mot okkupasjonen, sier universitetspresidenten.

Det var i 2007, på tampen av en palestinsk borgerkrig, at islamistiske Hamas tok kontrollen over Gaza. Umiddelbart etterpå innførte begge naboene, både Israel og Egypt, en blokade av den palestinske kyststripen der mer enn to millioner mennesker lever Til dags dato, to måneder inn i krigen, er mer enn 18 000 palestinere blitt drept i følge tallene til Hamas, som riktignok ikke kan bekreftes av uavhengige kilder.

I tillegg til ødeleggelsene i Gaza som «alle» kjenner til, er også minst tre universiteter bombet: Det islamske universitetet i Gaza by, al Azhar universitetet og al Aqsa universitetet. I begynnelsen av desember ble også professor Sufyan Abdul Rahman Tayeh, presidenten ved Det islamske universitetet, drept sammen med sin familie i et israelsk bombeangrep.

Professor Tayeh forsket på teoretisk fysikk og anvendt matematikk, og var ansett som verdensledende i sitt felt. Tayeh var det inneværende årets formann i UNESCOs forskningsgruppe for fysikk, astrofysikk og romfartsvitenskap. 

De palestinske områdene Gaza og Vestbredden er adskilt med Israel i mellom, og tilbake i Betlehem er det få som kjenner omgivelsene bedre enn den fargerike professor Mazin Qumsiyeh. Foruten å være professor ved universitetets institutt for biologisk mangfold og bærekraft, er han også lederen for Det palestinske museet for naturhistorie.

VIL HA BOIKOTT 

Han beskriver seg selv som «en beduin i cyberspace», og han er en sterk stemme og politisk aktivist i spørsmål om utenrikspolitikk, og gjerne da saker som angår Israels okkupasjon og USAs Midtøsten-politikk.

       Professor Qumsiyeh kjenner til debatten ved universitetene i Norge rundt en akademisk boikott av israelske universitet. Avstanden, for øvrig, fra hans læreinstitusjon til det nærmeste israelske universitetet, Det hebraiske universitetet i Jerusalem, er ikke mer enn ni kilometer. Qumsiyeh er klar i sin tale.

       – Alle palestinske universitet støtter en boikott. Dette er som under apartheid i Sør Afrika. De israelske universitetene støtter apartheid, deres institutt er bygget på stjålet palestinsk land. De gir også krigsforbrytere, som soldatene i Gaza nå, mulighet til å studere ved deres universitet, sier han. Også broder Peter støtter en boikott av de israelske universitetene, og understreker at israelsk våpenteknologi ofte er et resultat av forskning ved universitetene.

       Verken professor Qumsiyeh eller Broder Peter er optimistiske. Qumsiyeh beskriver den palestinske situasjonen i dag som helt håpløs. – Det som skjer i Gaza er verre enn 1948, dette er verre enn Naqbah. Jeg er ingen supporter av Hamas. Men det er jo åpenbart at den kolonialistiske undertrykkingen vil fortsette uansett hva palestinere gjør, sier han.

       Broder Peter tror ikke en fredelig løsning er mulig. – Jeg ser ikke noen vei ut av dette, sier han. – Vi kan ha en to-statsløsning, men det mener jeg at bare er en myte. Det som må til er at sionismen må bort. Sionismen er rasistisk og kan ikke være demokratisk, sier lederen for det katolske universitetet.

Sionismen forfekter at også jøder har rett til en egen stat, og finnes i utallige varianter, fra sekulær til religiøs, og ikke minst fra venstreorientert til høyreekstrem.

       Tross krigen, er det – av de tre fra universitetet – kun den blinde studenten Mahmoud Leissa som ennå ser håp. Kanskje på grunn av sin unge alder, har han tatt i bruk sosiale medier og apper på telefonen til å starte dialoger, og slik er han blitt kjent med sine fiender på den andre siden av frontlinjene.

– La meg snakke et øyeblikk ikke bare som en palestiner, men også som en verdensborger. Jeg har selv mistet 16 venner i Gaza, og jeg har jødiske venner i Tel Aviv. Jeg vet hvordan vi lider. Men vi kan og derfor må få i stand en fred basert på to stater, der Palestina og Israel lever side om side, avslutter han.

Flere internationale organisationer med tilknytning til FN har i længere tid været nødt til at lyve på vegne af Hamas-styret for at kunne være tilstede i Gaza. Skandinaviske diplomater har også bidraget.

FN’s ukendte situation i Gaza

Flere internationale organisationer med tilknytning til FN har i længere tid været nødt til at lyve på vegne af Hamas-styret for at kunne være tilstede i Gaza. Skandinaviske diplomater har også bidraget.

Roger Hercz

JERUSALEM – Siden FN blev oprettet i 1945, har tillid været en af organisationens grundpiller. FN repræsenterede en fælles global retfærdighed, og netop tilliden til organisationen blev afgørende.

         Men sådan er det ikke på nogen måde i Gaza. Hamas har i en årrække sat FN-repræsentanter under pres, med hensyn til hvad der kan og ikke kan siges, og verdensorganisationen har ladet sig kue. Det er en høj pris, FN kan komme til at betale i form af tillidstab.

         Siden den 7. oktober sidste år, hvor Hamas gennemførte en massakre i Israel, har Gaza været centrum for verdens opmærksomhed, men FNs tendens til at lyve eller dække over sandheden efter pres fra Hamas har fundet sted i en årrække.

         Man ser det i store og små eksempler. I den krig, som udspiller sig nu, begyndte det allerede kort efter, at fjendtlighederne tog fat. Brændstof er som bekendt afgørende for nødhjælpsarbejdet i en krigszone, og den 13. oktober stjal bevæbnede Hamas-aktivister en sending på 24.000 liter benzin, der tilhørte UNRWA, FN-organisationen med ansvar for palæstinensiske flygtninge.

FN-organisationen anmeldte i første omgang tyveriet, og i nogle timer blev det også anmeldt på UNRWAs Twitter-konto. Men så blev FN-organisationen i bedste mafiastil tvunget til at benægte sandheden, fjerne meddelelsen om tyveriet og lade, som om intet var hændt.

KONSEKVENSER

Det er blot et af flere eksempler. Problemet er, at når FN er med til at skjule sandheden, er verdensorganisationen i sidste ende med til at fordreje billedet af virkeligheden. På den måde tærer FN på en af sine vigtigste ressourcer: tillid. Kan man eller kan man ikke kunne stole på, hvad FN siger?

Når en beskrivelse af virkeligheden, som Hamas ikke ønsker, bliver fortrængt, stikker det dybt. Og det er langt mere omfattende, end mange forestiller sig. Der har aldrig eksisteret ytringsfrihed under Hamas-regimet, som har styret Gaza siden 2007. Det gælder også pressen. Journalister baseret i Gaza kan for eksempel ikke rapportere, at Hamas affyrer raketter fra hospitaler, uden at de risikerer at blive smidt i fængsel.

Men selv internationale organisationer, der burde repræsentere verdenssamfundet, har vidst, hvor de røde linjer går. De ved, hvad der kan siges og ikke siges, hvis man stadig skal have lov til at fortsætte med at arbejde i Gaza.

Kun i få tilfælde har ledende FN-repræsentanter med base i Gaza vovet at udfordre Hamas’ linje. Og når det er sket, er det ikke gået godt.

Matthias Schmale, en tidligere leder af UNRWA og den øverste FN-repræsentant i Gaza, hørte blandt disse. I 2021, efter en runde med krig, blev Schmale interviewet af israelsk tv. Her blev han spurgt, om det var rigtigt, som Israel hævdede, at bombningerne i Gaza havde været præcise og ikke rettet mod civile.

Her sagde Schmale noget, der gjorde, at han måtte flygte fra Gaza. 

“Jeg er ikke militærekspert, men det vil jeg ikke benægte. Jeg har også indtryk af, at der var en enorm sofistikeret måde, det israelske militær bombede på,” sagde Schmale. Han beskrev det israelske bombardement som “præcist”.

Den tyske diplomat fulgte således ikke Hamas’ officielle fortælling, som var, at Israel bevidst gik efter at dræbe civile. Hamas sagde i en efterfølgende erklæring, at Schmales udtalelse var en “total forfalskning til fordel for zionisterne” og krævede en undersøgelse og undskyldning.

Kort tid senere måtte Schmale og hans familie evakueres fra Mellemøsten og vendte aldrig tilbage. Han mistede sit FN-job som UNRWA’s øverste leder.

BESØG SINWAR

Det var i maj 2021. I samme interview sagde Schmale også, at der ikke havde været mangel på mad, drikke eller brændstof i Gaza under krigen. 

Og så, i juni samme år, skete der noget mere. Leni Stenseth, norsk topdiplomat og dengang vicechef for UNWRA, besøgte Gaza og havde et kontroversielt møde med Yahia Sinwar, lederen af Hamas-bevægelsens militære fløj.

Ifølge Det Palæstinensiske Informationscenter var det, som om Stenseth lagde sig fladt ned i mødet med Hamas-lederen og accepterede, at Schmale var gået over stregen.

“Stenseth bekræftede, at hun forstod den intense vrede blandt palæstinensere, og at Schmales udtalelser ikke kunne forsvares på nogen måde,” stod der i Det Palæstinensiske Informationscenters pressemeddelelse. 

Det var ikke bare et banalt og ligegyldig citat. Det blotlagde tilsyneladende, at en verdensorganisation lader sig kue af, hvad både EU og USA betragter som en terrorbevægelse. Trods alvoren gik Stenseth aldrig ud og afviste beskrivelsen i Det Palæstinensiske informationscenter.

Sinwar, manden Stenseth mødte, er ikke ubetydelig herre. Han betragtes som bagmanden bag massakren på mere end 1.200 israelere den 7. oktober, den massakre der udløste krigen. 

Set i bakspejlet har eksperter sagt, at Hamas-angrebet var så sofistikeret og omfattende, at det må have været planlagt over flere år. Hvis det er sandt, vidste Sinwar, hvad der var ved at ske, da han mødtes med FN-toppen med krav om, at den rettede sig efter Hamas’ syn af virkeligheden. Stenseth blev senere forfremmet til ekspeditionschef i Udenrigsministeriet i Oslo.

Men også det er kun et enkelt eksempel. I 2022, igen efter endnu en omgang krig, skrev Sarah Muscroft, en af de øverste ledere af OCHA, FN’s humanitære koordinationskontor, noget på Twitter, hun aldrig skulle have skrevet. Denne gang handlede det om en anden militant islamistisk organisation i Gaza.

“Islamisk Jihads affyring af vilkårlige raketter, som så fremkalder israelske reaktioner, skal fordømmes,” skrev hun. Fem dage senere blev hun fyret fra sit arbejde. I praksis afsatte FN hende, fordi hun ikke havde underkastet sig fortællingen fra Gaza. Eksemplerne på Schmale og Muscroft er blot to af flere.

OCHA nægtede simpelthen at lade hende fortsætte i sit job. “Over to millioner mennesker i de besatte palæstinensiske områder har brug for hjælp – og de er vores eneste fokus og prioritet,” sagde OCHA’s stedfortrædende talsmand, den danske diplomat Jens Lærke. Et hæderligt mål, men igen var FN villig til at ofre verdensorganisationens troværdighed.

HVAD VIDSTE FN?

Krigen i disse dage skaber også ubehagelige spørgsmål, som FN i sidste ende skal forholde sig til. Hamas’ brug af civil infrastruktur, såsom hospitaler, moskeer, børnehaver og også UNRWA-skoler, i krigsførelsen har vist sig at være både systematisk og ekstremt omfattende, så omfattende, at der må sættes spørgsmålstegn ved, om det er sandsynligt, UNRWA ikke selv kendte til det. Er det muligt, at ingen vidste, at UNRWA’s skoler, altså FNs skoler, blev brugt som militærbaser for Hamas, som lagerrum for raketter og ikke mindst som vedvarende og veludstyrede gemmesteder for krigere? Ikke mindre relevant er spørgsmålet om, hvorvidt internationale hjælpeorganisationer i Gaza har vidst, at en række hospitaler, herunder Al-Shifa-hospitalet, blev aktivt brugt af Hamas.

Det er på ingen måde let at arbejde i et område, der kontrolleres af en militant islamistisk organisation. Men når ledere af FN-organisationer fyres for at fortælle, hvad de mener er sandheden, hvordan kan man så stole på en FN-erklæring om Gaza i dag eller i fremtiden? Man vil ikke kunne vide, om udsagnene igen et udtryk for, ja, underkastelse, eller om de faktisk afspejler et reelt syn på virkeligheden. En tragedie udspiller sig i Gaza i disse dage, og det er afgørende, at man kan stole på FNs udtalelser.

Når eksemplerne på underkastelse er så mange, som de er i Gaza, er FN selv som organisation med til at fremme et manipuleret og falsk syn på, hvad der faktisk sker. I en verden med stigende splittelse er troværdighed ikke noget, FN har råd til at miste.

Aaron Ciechanover, en vinner av Nobelprisen i kjemi, kritiserer sterkt to norske universitets beslutning om å begrense båndene til israelske universitet, og kaller det «hyklersk».

(HAIFA): OsloMets beslutning, som kom først, vekket oppsikt i Israel, og skrittet ble beskrevet i den lokale pressen som «den første akademiske boikotten av et israelsk universitet». Mest av alt ble beslutningen møtt med sinne og skuffelse.

       Siden sluttet så Universitetet i Sør-Øst Norge seg til straffesanksjonene. Eksisterende avtaler med israelske universitet opphører, nye skal ikke inngås, mens det gjøres enkelte unntak for individuelle samarbeidsinitiativ. Ingen av universitetene kaller imidlertid deres skritt for «boikott», men i Israel blir dette mest sett på som «flisespikking».

       Aaron Ciechanover, en av Israels fremste vitenskapsmenn, sier at en slik beslutning ikke bare er «anti-akademisk» i sin natur og strider mot «grunnleggende akademiske tanker», i tillegg er den også «høyst dobbeltmoralsk».

       – Hensikten med det vi alle gjør ved universitetene er jo å bedre menneskehetens tilstand. Grunnpilaren her er utveksling av ideer og tanker, det er det alt er basert på. Og så kommer et universitet i Norge og forkaster alle disse grunnleggende ideene, sier Ciechanover i et eksklusivt intervju med Khoro.

       Ciechanover, som fikk Nobel-prisen i kjemi i 2004 for beskrivelsene av hvordan celler bruker ubikvitin i nedbrytingen og gjenvinningen av proteiner, holder til daglig til ved Technion universitetet i Haifa i nordlige Israel.

STANSET DET AKADEMISKE LIVET

Bakgrunnen for de norske akademiske straffesanksjonene var selvfølgelig krigen i Gaza. En mindre kjent detalj er at denne krigen fikk umiddelbare konsekvenser for universitetene i Israel. Militæret innkalte over 300 000 menn til krigen, hele tre prosent av Israels befolkning på ni millioner, og mange av disse var studenter. Så universitetene stoppet opp, og starten på høstsemesteret ble til stadighet utsatt, og kom først i gang i desember.

       Ciechanover, som riktignok ikke støtter alle aspektene ved krigføringen i Gaza, sier likevel at den i høyeste grad kan rettferdiggjøres.

       – Det var ikke vi som tok initiativ til denne krigen, vi ønsket den ikke. Det var Hamas som startet krigen ved å gjennomføre en forferdelig massakre inne i Israel. Vi kjemper for vår eksistens nå. Vi må bekjempe Hamas slik som den vestlige verden bekjempet IS og al-Qaida, sier professoren.

Mens fokuset i Norge oftest er på Gaza-krigen alene, er israelere gjerne mer opptatt av det større strategiske bildet i Midtøsten: Israel blir i disse dager angrepet på fire fronter samtidig, inkludert også fra Libanon, Syria og Jemen, alle av iransk-støttede islamistiske grupperinger. 

TENK DEG OSLO

En kollega av Ciechanover, professor Motti Segev, er enig, og føler at man i Norge ikke ser hele bildet. – Tenk dere at Oslo ville ha blitt bombardert år ut og år inn. Det er det vi har levd med fra Gaza i lang tid nå. Det er ikke så enkelt som mange vil ha det til, sier professor Segev, som forsker på lys og laser, til oss.

Ciechanover avviser kategorisk at noe folkemord har funnet sted i Gaza. – Jeg støtter ikke alt som har skjedd, og enkelte ting har, etter min mening, gått for langt, men dette har likevel ingenting med folkemord å gjøre, sier han. 

Technion universitetet ligger i naturpregete omgivelser på toppen av Carmel-fjellet. Nedenfor professorens kontor stiger storbyen Haifa opp fra Middelhavet, og helt øverst ligger da byens to universitet, Technion og Haifa Universitetet. I bakken nedenfor ligger de praktfulle helligdommene til Bahai-religionen, som har sitt hovedsete ikke i Jerusalem som noen andre religioner, men i Haifa. Også byen Haifa gjør seg klar til at det når som helst kan gå mot en storkrig med Hizballah-geriljaen i Libanon.

KRITISK TIL NETANYAHU

Ciechanover, som er født og oppvokst i byen, er kjent for å være på venstresiden i israelsk politikk, og støtter ikke på noen måte statsminister Benjamin Netanyahu. Professoren har også deltatt og talt i demonstrasjoner mot ham.

       Tross den norske beslutningen om å begrense båndene til israelske universitet, er Ciechanover overbevist om at det vil bli det heller vil bli de norske universitetene som vil komme tapende ut av boikotten. 

       – Israel er en ledende nasjon innen høyteknologi, og så mye forskning og utvikling finner sted i Israel at en knapt kan bruke datamaskiner eller for eksempel mobiltelefoner uten å benytte israelsk teknologi, sier han, og remser opp en lang, lang liste med israelske oppfinnelser.

       – Jeg har selv vært med på å utvikle medisiner som redder livene til hundretusener av kreftsyke over hele verden. Og jeg skulle gjerne ha sett at en av disse som ønsket denne boikotten ikke vil la sin syke mor få bruke Celcade eller Lenolinomide i en kreftbehandling, medisiner som er basert på vår forskning. Dette vil være en dødsdom. Men slik vil det ikke gå, for de vil kanskje boikotte oss, men de vil gjerne fortsette å bruke det vi skaper. Det er så dobbeltmoralsk som det kan få blitt, sier israeleren.

INGEN KOMMUNIKASJON

I en annen campus ikke langt unna sitter professor Ron Rubin. Han leder Haifa universitet, det konkrete universitet som de norske universitetene besluttet å ende samarbeidet med. Professoren er skuffet over behandlingen.

– Jeg har ikke hørt et eneste ord fra dem. Ikke et ord. En gang ville et belgisk universitet boikotte oss, og vi ble sendt en rekke spørsmål som de ville ha svar på før de tok beslutningen. Da kunne vi presentere vår side av saken. Men det er noe veldig uvitenskapelig ved beslutningen her. Forskere skulle jo ta beslutninger basert på bevis, og ikke på denne måten, sier professor Rubin til Khrono.

Rubin, hvis forskningsfelt er amerikansk historie, tror at beslutningene i Norge bunnet ut i et ønske om å ville se verden i svart-hvitt.

– Jeg tror at grunnen til at de vil ende samarbeidet med oss er fordi vi utfordrer hele myten om apartheid. På vårt universitet har hele 40 prosent av studentene minoritetsbakgrunn, altså enten er studentene arabere eller drusere. Vi viser, hver eneste dag, at vi kan leve sammen, sier Rubin.

Professoren oppfordrer universitetene til å endre sine beslutninger, men han er ikke håpefull. – Dette er kompliserte og forvirrende tider, og det kaller jo på enkle løsninger, sier han opprørt.

At ingen av de norske universitetene bruker ordet «boikott» synes han blir bortimot latterlig. – Ja, det er vel fordi universitet egentlig ikke skal boikotte, det strider jo mot de verdiene vi alle i den akademiske verdenen står for. De er vel redde for å bruke ordet, for det klinger jo også så galt. Men dette blir jo bare tull, sier Rubin. 

MILITÆRT SAMARBEID 

Et annet spørsmål som imidlertid ofte kommer opp i debatten i Norge er israelske universitets støtte til den lokale militærindustrien. Her ønsker professor Segev, Ciechanovers kollega ved Technion, å si noe.

– Det er riktig at mange utviklinger kan brukes på forskjellige måter. Men det er eventuelt forskerne selv som samarbeider med militærindustrien. Dette er ikke et formelt samarbeid mellom universitetene og militærindustrien, i stedet er det individer som velger å jobbe på deres vegne, forteller han. Israelske egen-utviklinger har da vært avgjørende i denne pågående krigen, spesielt kapasiteten Israel har til å skyte ned innkommende raketter fra Gaza, Libanon og Jemen.

Selv har Segev utviklet en metode for manipulering av lys, noe som skal være avgjørende for prosessorer i såkalte kvantumsdatamaskiner. Men han sier ikke noe om hans utvikling også brukes av militæret.

       Segev vil heller understreke et helt annet element, og det er at krigen i Gaza skal være unik i krigshistorien, ettersom Hamas har bygget et enormt nettverk av tuneller under byene og under sivil infrastruktur.

       – Israel blir for eksempel kritisert for å angripe sykehus. Men det er Hamas en bør kritisere. Det er de , og ikke vi, som bruker sykehusene i krigføringen. Dette er ulovlig ifølge Geneve-konvensjonen. Hamas har også bygd tuneller under store deler av Gaza, og bruker sivilbefolkningen som levende skjold, sier han.

       Segev vil være lei seg hvis han vil være mindre velkommen i Norge som vitenskapsmann. Han har gode minner fra å gå på isbreer, og en av hans beste venner er en norsk kollega basert i Frankrike. 

       – Jeg håper selvfølgelig at boikottene ikke sprer seg. Vitenskap handler om å diskutere, å utveksle ideer. På konferanser møter jeg iranske vitenskapsmenn. Vi har lært å se på hverandre som mennesker, ikke fiender., og i dag har jeg iranske venner, sier Segev.

FRYKT FOR BOIKOTTER

Spørsmålet om boikott av universitetene er imidlertid ofte på dagsordenen i den israelske pressen. Beslutningen til OsloMet ble omtalt i avisen Yisrael Hayom, landets største dagsavis. Gjennom årene har avisene gjentatte ganger også omtalt det som blir kalt en «stille boikott» – at israelske forskere ganske enkelt ikke blir invitert til konferanser eller at deres artikler går rett i søppelkassen.

Et konkret anliggende som i de senere årene også skapte bekymring for universitetene i Israel er en forskningsinstitusjon som er blitt etablert i bosetterbyen Ariel ute på den okkuperte Vestbredden. 

De andre universitetene ville ikke akseptere Ariel Universitetet som en israelsk læreinstitusjon, og et av argumentene var at det ville føre til internasjonale boikotter. Men for to år siden tvang Netanyahus høyreekstreme regjering gjennom at institusjonen skulle anerkjennes som et fullverdig israelsk universitet på linje med de andre. Ariel Universitetet er i dag nesten som en festning, omgitt av piggtråd og gjerder og lukkede porter på alle kanter.

Universitetene i Israel har imidlertid alltid hatt en særegen posisjon i landet. De første universitetene ble opprettet selv før staten ble erklært i 1948. Det hebraiske universitetet i Jerusalem ble etablert i 1918 av Albert Einstein. Men hovedgrunnen til at universitetene har en slik særegen posisjon er fordi landet, inntil naturgass for få år siden ble oppdaget ute i havet, har vært som blottet for naturressurser. Økonomien måtte baseres på en velutdannet arbeidsstyrke.

I dag skal prosentandelen av israelere med høyere utdanning være blant de høyere i verden, og med unntak av USA er de israelske universitetene flinkest i verden i å skape såkalteunicorns, selskap som er verd mer enn en milliard dollar.

STØTTER BOIKOTT

Og selv om krigen ennå fortsetter er det ytterst få israelske akademikere som støtter en akademisk boikott av israelske universitet. De finnes likevel, og en av dem er professor Neve Gordon, en ekspert i internasjonal lov.

Gordon støtter da de norske universitetenes beslutning om å boikotte israelske universitet. – Poenget er at de israelske universitetene er delaktige i okkupasjonen, og støtter statens kolonialistiske prosjekt. Israel er en apartheidstat, sier Gordon til Khrono. 

Opprinnelig foreleste Gordon ved Ben Gurion Universitetet i Negev-ørkenen i sørlige Israel. Men etter at han i 2009 skrev en artikkel i Los Angeles Times der han oppfordret til boikott av Israel og kalte Israel en apartheidstat, svarte universitetsrektoren med å si at det beste ville være om han kunne finne seg en annen jobb. Sju år senere forlot han og familien Israel. Fjernt fra den israelske ørkenen, underviser han nå om internasjonal lov og menneskerettigheter ved Queen Mary Universitetet i det heller regnfulle London.

Akademikeren er også kritisk til de israelske universitetenes forhold til krigen i Gaza. – Israel har bombet alle universitetene i Gaza, og drept rundt 100 professorer. Målet er å ødelegge den høyere utdannelsen i Gaza. Men ingen israelske universitet fordømmer dette, sier han til oss over telefonen fra London.

– Israel prøver å fremstille seg selv som en bastion av liberalisme og demokrati i Midtøsten. Men det er bare propaganda. Et demokrati kan ikke forenes med en jødisk stat, i stedet må dette være en stat for alle dets borgere, sier Gordon, og oppfordrer andre universitet til også å boikotte Israel.

Gordon advarer også om at israelske universitet, siden krigen begynte, har tatt skritt for å begrense ytringsfriheten til de som skulle ha noe kritisk å si. Bayan Khatib, en palestinsk-israelsk student ved Technion, er fullstendig enig.

Dagen etter Hamas sitt angrep den 7. oktober,  skrev hun på Instagram at «snart skal vi spise seiers-shakshuka» og la til en emoji av et palestinsk flagg. Shakshuka er en arabisk rett. Dette ble sett på som støtte til Hamas, og hun ble arrestert for en dag.

– Bare det å være palestinsk og å uttrykke symboler for min kulturarv er grunn til mistenksomhet, fortalte hun til magasinet +972. Ifølge Forening for Arabiske Studenter, kan bare å «like» en post på sosiale nettverk i dag være nok til å bli arrestert. 

Men bildet blir også mer nyansert. Da Hamas angrep, håpet den islamistiske gruppen på å framprovosere en storkrig som kunne knuse den israelske staten. Ikke bare ble statene rundt oppfordret til å bli med i krigen, Hamas ba også Israels palestinske minoritet, som utgjør rundt 20 prosent av befolkningen, til å gjøre opprør.

Men det skjedde aldri. Og i en meningsmåling gjennomført av tenketanken Israel Democracy Institute, sier 56 prosent av Israels palestinere i stedet at Hamas sitt angrep ikke representerer dem. Enda mer avgjørende var det at nær totredjedeler av de israelske palestinerne sa at de følte en tilknytning til Israel.

UMENNESKELIGGJØRING

Fire måneder inn i krigen er kritikk av både krigføringen og regjering nå blitt utstrakt. Mange mener for eksempel at høyreorienterte Netanyahu forsøker å forlenge krigen siden han skal frykte at han vil bli kastet i øyeblikket kriseperioden er over.

       Og nettopp på grunn av splittelsen innad i Israel mellom høyre – og venstresiden, synes Nobel-prisvinneren Ciechanover at det blir feil når en boikott blir rettet nettopp mot universitetene ettersom det overveldende flertallet av israelske akademikere er på venstresiden og ønsker en fredsløsning med palestinerne.

Han anklager imidlertid initiativtakerne for ikke å basere sin beslutning på fakta, men heller på en slags selvgodhet, der den som boikotter ønsker å se på seg selv som «bedre». Han tror at formålet med boikotten blir å hviske ut alle nyanser slik at en kan skape en enklere virkelighet, og dermed kan israelere framstå i et nytt fiendebilde.

– Dette er et forsøk på å umenneskeliggjøre oss, å demonisere oss, ved å fremstille oss i forenklede stereotyper. Men disse fiendebildene gjenspeiler rett og slett ikke hvem vi er, sier Nobel-prisvinneren. 

Og i Midtøsten i dag er det kanskje få grunner til å være optimistisk, men professor Motti Segev håper i det minste at når krigen i Gaza vil være over, vil en kanskje likevel kunne gå mot bedre dager.

– Rett før krigen begynte var Israel og Saudi Arabia ved å bli enige om en fredsavtale, en avtale som ville ha endret hele Midtøsten. Det var derfor Hamas gikk til angrep, for å hindre en slik fred. Jeg håper og tror at en fredsavtale vil være mulig igjen etter krigen, og da vil vi ha fred med ikke alle, men de fleste av våre naboer, og det ville være flott, avslutter Segev.

Israels kritikk mot UNRWA går hinsides anklagen om at FN-organisasjonens ansatte skal ha deltatt i massakren den 7. oktober. Ifølge Israel, er UNRWA i seg selv et «hinder» for fred.

JERUSALEM: Aldri tidligere har forholdet mellom Israel og UNRWA, FN-organet ansvarlig for de palestinske flyktningene, vært så dårlig. Israel ønsker nå UNRWA fjernet fra Gaza.

– UNRWA er en del av problemet og ikke en del av løsningen, skrev utenriksminister Yisrael Katz nylig på X.

Den utløsende årsaken var at minst 12 UNRWA-ansatte skal ha deltatt i massakren som utløste krigen den 7. oktober. To israelske gisler, som senere ble frigitt, har også fortalt at de ble holdt fanget av UNRWA-lærere i deres hjem i Gaza.

Einat Wilf, en tidligere Arbeiderparti-politiker og i dag en ledende motstander av UNRWA, går så langt som å si at FN-organet holder liv i konflikten i stedet for å behjelpe en løsning.

– Da krigen i 1948 var over, tok Israel seg av sine flyktninger. De arabiske statene gjorde det ikke, fordi de ville bruke de palestinske flyktningene for å holde liv i krigen mot Israel, sier Wilf i et intervju med Panoramanyheter.

– BEGRENSET MANDAT

Og dermed, sier Wilf, fikk UNRWA et begrenset mandat, der de aldri fikk lov til å hjelpe palestinerne med å gi dem permanent bosetting, i stedet holdt de tanken om en hjemvendelse til Palestina i livet.

Wilf har skrevet en bok om temaet, som kom ut på norsk for tre år siden. – I 1950 etablerte FN også en organisasjon kalt UNKRA, som skulle hjelpe flyktningene etter Korea-krigen. Koreanerne ble gitt muligheten til et nytt liv, og i dag er UNKRA for lengst nedlagt. Palestinere, derimot, lever ennå i flyktningleire, og ikke en eneste en har blitt gitt en permanent bolig, sier hun. UNRWA ble etablert ett år før UNKRA.

Ifølge UNRWA, er det i dag over 5.6 millioner palestinske flyktninger, etterkommere etter de rundt 700 000 som flyktet eller ble fordrevet under krigen i 1948.

Også palestinske ledere innrømmer at UNRWA understøtter drømmen om å komme tilbake til det som i dag er Israel. Da krisen med Israel brøt ut, sa den palestinske statsministeren Muhammed Shtayyeh at UNRWA holder liv i drømmen om å vende hjem.

– Gjennom årene har UNRWA vært en kilde til håp for de palestinske flyktningene, og et håp om å kunne vende tilbake til sine hjem, sa Shtayyeh i slutten av januar.

Både den israelske venstre- og høyresiden står samlet i sin motstand mot at 5.6 millioner palestinere skal kunne flytte til det som i dag er Israel. Slik det sees, vil en slik beslutning bety slutten på Israel som en jødisk stat. Israel har ni millioner innbyggere.

ULIKE DEFINISJONER

Israels problem med UNRWA er også knyttet til organisasjonens unike definisjon på hvem en flyktning er. I FN i dag er det to organ som tar seg av flyktninger. Det ene er UNRWA, som er ansvarlig for de palestinske flyktningene, og det andre, UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, er ansvarlig for alle andre flyktninger i verden.

Men de to organisasjonene opererer med forskjellige definisjoner på flyktninger. Mens UNHCR ikke automatisk anerkjenner et barn eller barnebarn av den opprinnelige flyktningen som flyktning selv, går flyktningstatusen for de palestinske flyktningene i arv automatisk fra generasjon til generasjon.

– Hvis de palestinske flyktningene hadde falt under UNHCR, ville det dermed i dag bare vært noen tusen palestinske flyktninger i verden, eldre folk fra 1948, og ikke 5.6 millioner mennesker, sier Wilf. – De palestinske flyktningene har levd i elendighet i over 70 år, og betaler prisen for at andre vil kunne bruke dem i kampen mot Israel, sier hun.

KATASTROFEN I GAZA

UNRWA selv kunne ikke være mer uenig. Juliette Touma, som er kommunikasjonssjef i FN-organisasjonen, sier at UNRWA i dag, på grunn av krigen i Gaza, i stedet er viktigere enn noen sinne.

Hun beskriver det hun kaller «katastrofen» i Gaza. – I dag har vi lommer av sult i nordlige Gaza, og vi er bare ett skritt unna en sultkatastrofe. Og det er bare vi som har infrastruktur til å hjelpe dem, sier Touma til oss. Hun anslår at rundt 300 000 mennesker lever i disse lommene. Hun har vært i Gaza to ganger gjennom krigen, i desember og januar, og hun besøkte de krigsherjete Khan Younis, Deir al Balah og Rafah i sør. Men hun frykter at UNRWA vil gå tom for penger allerede i slutten av mars som følge av Israels terroranklager mot UNRWA som fikk en rekke land til å fryse sin økonomiske støtte.

HÅP OM NY PENGESTØTTE

Chris Gunness, en tidligere talsmann for UNRWA, lever i dag i London, men har kontinuerlig kontakt med ledelsen, og kjenner til dragkampen som pågår bak de lukkede dørene.

– Norge spiller en nøkkelrolle her. Norge skjønte umiddelbart hvor viktig det var å holde liv i UNRWA, og stanset ikke pengeoverføringene slik andre land gjorde det, forteller han til oss over telefonen. Og etter at FN nylig erklærte at de slettes ikke hadde mottatt noen beviser fra Israel rundt de 12 UNRWA-ansatte som skulle ha deltatt i massakren i oktober, håper Gunness at den økonomiske støtten til organisasjonen vil gjenopptas.

Men siden anklagene om de tolv ble kjent, skal Israel ha innhentet nytt etterforskningsmateriale, og hevder å kunne bevise at hele 450 av UNRWAs 12 000 ansatte i Gaza er tilknyttet Hamas. 

– Dette er systematisk. Det går ikke å si at «vi ikke visste», sa Daniel Hagari, talsmannen for den israelske hæren denne uken. Israel sier de har overlevert bevisene til FN, men UNRWA benekter at de har fått noe. I Januar skrev avisen Wall Street Journal  at rundt 10 prosent av de UNRWA-ansatte i Gaza er tilknyttet Hamas og Islamske Jihad.

– HAMAS DOMINERER UNRWA

UNRWA opererer også i Jordan, Syria og Libanon, men det er Gaza som i de siste månedene har vært i fokus. Israel har også to andre sterke innvendinger mot UNRWA – at UNRWA i Gaza regelrett skal ha latt seg dominere av Hamas og at FN-organisasjonen, gjennom sine mange skoler, fremmer hat.

I 2021, for tre år siden, fant en episode sted som kom til å vekke skrekk og gru hos israelerne. En tidligere krigsrunde mellom Israel og Hamas hadde akkurat funnet sted, og i et fjernsynsintervju sa da UNRWA-lederen Matthias Schmale at Israels angrep i Gaza hadde vært både målrettede og nøyaktige, og heller ikke rettet mot sivile. 

Dette vekket Hamas sin harme. Schmale ble snart sparket fra sin jobb, og forlot Midtøsten. Og så, en måned etter fjernsynsintervjuet, reiste nummer to i UNRWA, den norske toppdiplomaten Leni Stenseth til Gaza, der hun møtte Hamas-lederen Yahiya Sinwar.

I dette møte skal Stenseth ha lagt seg flat, og akseptert at Schmale hadde gjort noe han ikke burde ha gjort. – Stenseth bekreftet at hun forstod det intense sinnet blant palestinere, og at Schmales uttalelser ikke kunne forsvares på noen måte, het det i palestinsk presse. For Israel ble dette et tegn på at Hamas dominerer UNRWA.

BRUK AV UNRWA SENTRE I KRIGEN

Under den pågående krigen i dag har Israel også funnet det de sier er bevis på at Hamas både skjulte seg og hadde våpenlagre inne på UNRWA-eiendommer. Et større underjordisk datasenter ble også funnet i en tunell rett under et UNRWA-senter, og strøm ned til datasenteret ble hentet fra UNRWAs bygning.

Juliette Toama, talskvinnen, avviser disse anklagene, og sier at UNRWA ikke kan vite hva som skjer under bakken. Og når det kom til Hamas sin bruk av UNRWAs sentre, sa hun at «begge parter» brukte dem, og satte likhetstegn mellom israelske soldaters forsøk på å hente ut Hamas-krigere fra UNRWA sentrene med Hamas-krigernes forskansning der. – Jeg kan si at begge sider har brukt UNRWA sentre. Vi har rapporter om et israelsk militært kjøretøy som kjørte inn på et UNRWA senter for å ta Hamas-aktivister, sier hun.

Inas Hamdan er en 36-år gammel tobarnsmor som jobber for UNRWA i Gaza. Også hun beskriver krigen som nå pågår som det verste hun noensinne har vært gjennom. Hun og familien har måttet flykte unna kampene tre ganger.

– Du hører bombardering hele dagen lang, det stopper aldri. I oktober evakuerte vi vårt hjem i Gaza by, og dro til Khan Younis. Så ble det for farlig der, og da fortsatte vi til Rafah helt i sør, sier hun.

Omsider, i januar, evakuerte hun og hennes to barn, 10 og 15 år gamle, til Kairo. – Jeg gjorde det mest på grunn av barna. Men det var ikke noe liv lenger. Du var ikke trygg noen steder, forteller hun til oss.

Også hun benekter at UNRWA hadde noen kjennskap til Hamas sin bruk av deres sentre. Hun forteller at alle deres sentre i Gaza blir sjekket fire ganger i året for «nøytralitet» – at de ikke brukes av andre parter – og at den siste sjekken fant sted i september kort tid før krigen brøt ut.

Et annet spørsmål hun imidlertid foretrekker å svare mindre direkte på er hvorvidt folk i Gaza også er sinte på Hamas.

– Folk er sinte på alle parter. De ønsker at krigen skal slutte. Ingen trodde at det skulle komme til dette, sier hun på telefonen fra Kairo.

Titusener av sivile har funnet ly i UNRWA skoler over hele Gaza. Og samtidig bruker da UNRWA sin omfattende infrastruktur til å distribuere mat. Per 1. mars har 162 UNRWA-ansatte blitt drept i krigen.

– FREMMER HAT

Israels anklager om at UNRWA fremmer hat er knyttet nettopp til skolene FN-organisasjonen driver. Og disse anklagene hentyder også til planene Israel har for Gaza-stripen den dagen krigen vil være over.

I alt har UNRWA 183 skoler i Gaza og sysselsetter over 9000 lærere. Israeleren Arik Agassi jobber for en organisasjon kalt IMPACT, som går gjennom palestinske skolebøker, og sjekker dem opp i mot UNESCOs undervisningsstandard for toleranse og fred.

– Faktum er at UNRWA driver med ekstrem indoktrinering, de underviser barna i hat. De sier at de bare bruker palestinske lærebøker, men så enkelt er det ikke. For det første lager de tilleggsmateriell selv, og for det andre er de ikke på noen måte forpliktet til å bruke disse lærebøkene som inneholder hat, sier Agassi til Panoramanyheter.

Han gir oss en lang rekke eksempler, som der en lærebok om «Geografi og Palestinas moderne historie» gjør bruk av tradisjonelle antisemittiske motiv som inkluderer jøders kontroll av penger, media og politikk. I en annen bok blir selvmordsangrep glorifisert, og i en tredje igjen fortelles femteklasseelever at det er bedre å dø en ærefull død enn å leve.

– Det går en direkte linje fra dette undervisningsmateriellet til massakrene den 7. oktober. De fleste av de som deltok hadde gått på UNRWA-skoler, og en trenger en form for utdannelse for å kunne halshugge noen eller brenne dem levende. De er blitt opplært til å hate, sier Agassi. – Og dette har Norge vært med på å betale for, legger han til.

AVRADIKALISERING

Og da kommer en til Israels planer etter krigen. Israel under statsminister Benjamin Netanyahu motsetter seg USAs plan om å arbeide henimot en palestinsk stat. I stedet vil Israel fordype sin kontroll over Gaza, og det innebærer at Israel tilbyr mer okkupasjon, ikke mindre. En av grunnene er da nettopp knyttet til UNRWAs skoler.

Et av hovedelementene i planen til Ron Dermer, Netanyahus høyre hånd, er å gjennomføre en massiv «avradikalisering» av Gaza etter 17 år med islamistisk styre under Hamas.

Einat Wilf, den tidligere Arbeiderparti-politikeren, er enig. – Hvis vi skal ha noen sjanse for en fred her, må vi gjennom noe slikt. Vi kan lykkes med det ved hjelp av de arabiske Gulf-statene. De har gjennomført avradikaliseringsprogram i egne land. Det kan ikke fortsette slik det er, sier hun.

KORTSIKTIG

Philippe Lazzarini, som overtok ledelsen av UNRWA etter at forgjengeren Schmale ble sparket, er etterhvert ikke tvil om hva det er som er Israels mål med alle innvendingene.

– En nedleggelse av UNRWA vil være kortsiktig. Ved å gjøre det, vil vi ofre en hel generasjon av barn, og legge spirene til hat og foraktelse og framtidig konflikt, sa UNRWA-lederen Lazzarini denne uken i New York.

En israeler ble i forrige uke observert hjelpe en eldre dame over veien. Mannen skapte full forvirring blant influensere og politikere, som anklaget ham for å ville «hvitvaske folkemord».

Israeleren, som var i trettiårene, var trolig uvitende om rollen han var utpekt til å spille på verdensscenen, og hvilke negative stereotyper han skulle leve opp til. Noe som bare gjorde det verre.

       Så ved gatekrysset tok han den eldre damen i armen, og leide henne forsiktig over veien. De som iakttok episoden forventet at israeleren ville spenne bein på kvinnen eller i det minste forlate henne mellom bilene. En israeler var jo tross alt, ja, en israeler.

       Andre situasjoner som kunne involvere israeleren ville vært langt lettere å tolke: Hvis han, for eksempel under en pro-palestinsk demonstrasjon, hadde jublet og klappet når sivile tapstall fra Gaza ble nevnt, ville det vært langt lettere å forstå. For nå hersker groteske fiendebilder.

       Da israeleren og den eldre kvinnen var vel over gaten, forlot han henne, og fortsatte videre. Han hadde imidlertid ingen aning om de politiske forviklingene hans skapte, og hvor provoserende han hadde vært.

       Enkelte hevdet at det var den israelske regjeringen eller den jødiske lobbyen som stod bak det som ble kalt «en nøye planlagt episode for bedre landets image». Målet skulle være å «hvitvaske et folkemord».

FIENDEBILDER

Etter fem måneder med krigføring i Gaza, der israelere i voksende grad blir sett på i stereotypiske vendinger som «brutale», «voldelige» eller selv «onde», kan det da være vanskelig, for ikke å si intellektuelt sett umulig, å fordøye en episode der en israeler, ja, hjelper en eldre kvinner over gaten.

       Dette nye fiendebildet som har vokst fram i Norge er preget av rasisme, og det ironisk nok nettopp hos mange som anser seg selv som antirasister. Krigen i Gaza er tragisk, men i Norge har den avslørt en rekke triste forhold på hjemmebanen.

       Ikke minst ser man en ensretting som i seg selv er skremmende. Det er kun de færreste som våger å si noe som strir mot den herskende meningen om Israel og Midtøsten. Uavhengig av Israel, er dette en situasjon som blir usunn i ethvert demokrati. En slik situasjon blir også, for å si det mildt, fordummende.

FUGLESANG

Jøder blir ofte beskrevet som kanarifuglene i en gruve, de første som vil føle at luften er i ferd med å forsvinne. Kan du høre kanarifuglene synge nå? Men jøder ønsker ikke å være kanarifugler, jøder ønsker å være mennesker som alle andre, ikke mennesker som er redusert til negative og endimensjonale stereotyper.

       Om Israel kan en selvfølgelig også si mye kritisk. Men samtidig, det er andre ting en kan ha i bakhodet: I løpet av sin korte historie, har landet blant annet skapt universitet i verdensklasse, har blant verdens høyeste utdannede befolkning, og ikke minst, er blitt ledende i for eksempel forskning, innovasjon og høyteknologi.

       Hva i all verden har dette med saken å gjøre? Jo, for hvis en tillegger israelere litt flere menneskelige trekk, i all sin bredde, vil man i det miste få verktøy til å vurdere og analysere situasjonen i Midtøsten, og ikke selv drukne i rasisme. Da vil en ikke like lett falle ned i denne rasistiske avgrunnen der israelere bare blitt sett på i enkle former som «onde». Selv antirasister kunne av og til anstrenge seg for ikke å drukne i rasisme.

TID FOR ET OPPGJØR   

Alt dette er på ingen måte et forsøk på å forsvare statsminister Benjamin Netanyahu eller hans regjering. Personlig mener jeg at han fortjener å ende sin karriere i fengsel. Men når det gjelder forholdene i Norge, er det høyst på tide å ta et oppgjør med en atmosfære som ikke preges kun av kritikk, men også av fiendebilder, stereotyper og regelrett Israel-hat. Og Israel-hat er, i motsetning til kritikk, rasisme. 

       Et slikt hat utgjør selvfølgelig et problem for jøder og israelere, men først og fremst er dette et problem for Norge. For når en slik rasisme vinner frem, har noe gått alvorlig galt i det norske demokratiet. Eller som gamle William ville ha sagt det – det blir noe råttent i kongeriket Norge.

       Mange er trolig ikke kjent med denne rasismens tilstand i Norge. For noen år siden gjennomførte Holocaust-senteret en opinionsundersøkelse i Norge. Og da kom det fram at rundt 12.5 prosent av oss besitter «utpregete antisemittiske holdninger». Rundt 26 prosent av oss har det som kan beskrives som lettere antisemittiske holdninger. Disse tallene beskriver en virkelighet som strider mot selvbildet av det «gode Norge». Når nesten hver tredje nordmann har rasistiske holdninger, blir dette et utrolig problem for Norge. En skal bare være glad for at det ikke er en sjanse i livet for at et slikt utbredt rasistisk syn på noen måte kan ha vært med på å farge debatten om Israel i dag.

       Israel bør absolutt kritiseres, men ikke ut i fra en slags godhetsposering som får herje i dag. Ikke når slike rasistiske tall hersker. For å kunne innta en så moraliserende rolle som er vanlig i Norge, må man i det minste først ha feiet for egen dør. I stedet har en slags overlegen og blind selvgodhet fått dominere, en blind selvgodhet som gjør at en ikke en gang kan ense denne kjente bjelken i dette øyet.

IKKE LIKE TRYGT

Heldigvis er Norge et land som både er styrtrikt og blottet for de store samfunnsproblemene som ofte dominerer andre vestlige stater. Men kanskje står da ikke demokratiet like trygt som en kanskje tror det gjør. For hvis nesten hver tredje nordmann har rasistiske syn i dette trygge og fine Norge, hvordan vil det kunne ende hvis landet plutselig går inn i en langvarig og alvorlig krise? Det triste er at en ikke lenger kan svare med sikkerhet på dette spørsmålet.

       Ja, men hvordan gikk det i det minste til slutt med denne israeleren som hjalp den eldre kvinnen over veien? Utrolig nok hadde det seg slik at mannen tilfeldigvis ble overkjørt av en bil bare noen minutter senere. 

       Ingen sa noe høyt, men ikke få tenkte at israeleren, på grunn av alt han helt sikkert hadde gjort, uansett fikk litt som fortjent.

En professor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem er blitt suspendert på grunn av uttalelser hun kom med rundt Gaza-krigen. Saken er ventet å styrke boikottforkjempere i utlandet.

(JERUSALEM): Nadera Shalhoub-Kevorkian er en 63-år gammel israelsk-palestinsk forsker på trauma og statsforbrytelser. Hun foreleser blant annet ved på universitetets Instituttet for Sosialarbeid.

       Det er hennes uttalelser om hva som skjedde den 7. oktober, da Hamas gjennomførte sitt angrep som kom til å utløse Gaza-krigen, som har skapt sinne ikke bare på universitetet, men også ellers i Israel.

       Rundt 1200 israelere ble drept den dagen, inkludert små barn, og en rekke kvinner ble voldtatt, noe som også FN nylig lagde en rapport om. I tillegg ble mer enn 250 mennesker kidnappet, og over 100 av de holdes ennå som gisler i Gaza.

       Professor Shalhoub-Kevorkian benektet imidlertid beskrivelsene, og avfeide dem som en israelsk løgn. 

– De begynte med babyene, og de fortsatte med voldtekt, og de vil fortsette med en million andre løgner. Vi stoppet å tro dem, og jeg håper verden vil stoppe å tro dem, sa hun. 

Shalhoub-Kevorkian ble først suspendert for noen dager, men i forrige uke ble suspenderingen forlenget ut semesteret, med mindre hun trekker tilbake uttalelsen, meldte Det hebraiske universitetet. Khrono har gjentatte ganger forsøkt å nå professoren på hennes mobiltelefon, men hun svarte ikke innen denne saken ble sendt.

I et intervju med DemocracyNow utdypte hun sitt syn, inkludert sin motstand mot sionismen. – Helt siden 1948, helt siden Naqba, har sionismen skapt enorme ødeleggelser. Jeg og mange andre forskere ser på sionismen som en rasistisk fremhevelse av en gruppe, mens en annen blir ekskludert, sa hun. Naqba, eller katastrofen, betegner krigen i 1948 da mer enn 700 000 palestinere flyktet eller ble fordrevet fra det som i dag er Israel.

– MOT VERDIENE

Ifølge Instituttet for sosialarbeid, ble den israelsk-palestinske forskeren suspendert fordi det var blitt umulig å jobbe sammen med henne. – Beslutningen er knyttet til fornektelsen av mord og voldtekt, kvinner og barn, og dette står i sterk kontrast til de profesjonelle verdiene som er knyttet til sosialarbeidet, sa professor Asher Ben-Arieh, som leder instituttet.

Uttalelsene til Shelhoub-Kevorkian er imidlertid blitt møtt med både støtte og forakt. Ved campus på Scopusfjellet, som ligger ved det bibelske Olivenberget i Jerusalem, har en i de siste ukene sett demonstrasjoner både for og i mot professoren.

Emmanuel Farjoun, en professor ved Einstein-instituttet for matematikk, er en av de som støtter sin suspenderte kollega.

– Jeg er ikke enig i alt hun har sagt, men jeg er enig i kjernen i hennes kritikk av selve Gaza-krigen, sier Farjoun til Khrono.

– Israel er ikke som et vanlig land i for eksempel Europa. Israel oppfører seg som en kriminalstat. Det som skjer i Gaza er et forsøk på å knuse den palestinske nasjonen, sier professor Farjoun.

Setter også matematikkprofessoren nå sin egen jobb i fare med denne uttalelsen? – Jeg har sagt dette i femten år, så jeg tror ikke noe vil skje, sier han. Men han håper at episoden med Shalhoub-Kevorkian vil få universitet i utlandet til å boikotte israelske universitet. 

Universitetet i Sørøst Norge, OsloMet og Nod Universitetet har alle vedtatt å innstille sine samarbeidsavtaler med israelske universitet. Det samme har Det juridiske fakultetet ved universitetet i Bergen.

Det hebraiske universitetet selv er klar over at suspensjonen er omstridt, og skulle helst sett at hele episoden bare forsvant fra dagsordenen. Universitetet vil heller ikke kommentere saken videre.

– IKKE YTRINGSFRIHETEN

Men en kilde ved universitetet med kjennskap til saken, gir oss denne forklaringen. – Dette dreier seg ikke om ytringsfriheten. Hun kunne ha sagt at Israel er en apartheid-stat, hun kunne ha kritisert krigen i Gaza så mye hun ville. Det dette dreier seg om er noe annet, om grunnleggende følsomhet, sier kilden.

– Aldri tidligere i Israels historie har vi hatt noen erfaring med bruk av voldtekt som våpen, og på instituttet for sosialarbeid sitter de nå for første gang og utvikler program for de overlevende. Og så kommer hun og bare sier at det aldri skjedde, sier kilden.

– Vi har studenter som er blitt drept, og en ung kvinnelig student, Carmel Gat, er fremdeles gissel hos Hamas i Gaza. Å høre henne sitte i klasserommet og benekte det vi alle kjenner til, gjorde det umulig å jobbe sammen. Traumet er for ferskt, og det var for smertefullt. Det er det det dreier seg om, ikke ytringsfriheten, sier kilden.

Professor Raz Chen-Morris, som på universitetet forsker på vitenskapsforståelsen under middelalderen på, er selv aktiv i kampen mot Israels okkupasjon. Han anser uttalelsene til Shalhoub-Kevorkian som smakløse, men han skulle samtidig ha sett at universitetet ikke suspenderte henne.

– Det hun sa er kanskje smakløst, men det faller innenfor ytringsfrihetens rammer. Hun oppfordret ikke til vold, og det er der grensen går, sier Chen-Morris til oss. Han anser likevel ikke episoden som en virkelig trussel mot ytringsfriheten ved universitetene, og han er overbevist om at akademikere vil fortsette å uttrykke seg som de vil.

ALT ER BETENT

Men han sier at krigen har endret hele det israelske samfunnet, og da også den offentlige debatten. – Alt er så sensitivt nå. Det blir vanskeligere å skrive noe mot krigen, sårene fra den 7. oktober er ennå åpne. Og under en krig vil en alltid se tendenser til å begrense debattene, sier Chen-Morris.

At alt rundt Israel kan være betent og omstridt for tiden opplevde professor Chen-Morris og hans kone, forfatteren og fredsaktivisten Joanna Chen-Morris, selv på nært hold på en særdeles uvanlig måte for bare få dager siden.

Joanna Chen-Morris, som er en poet, hadde skrevet et personlig essay om Gaza-krigen som ble offentliggjort i det amerikanske kunstnermagasinet Guernica. Men ansatte i Geurnica reagerte umiddelbart mot at magasinet offentliggjorde en tekst skrevet av en israeler, og det spilte ingen rolle om hun tilhørte fredsforkjemperne. Minst 10 ansatte i det amerikanske bladet sa opp sine stillinger i protest.

Skandalen fikk stort oppslag i USA, og ble dekket av blant andre New York Times. Teksten til Chen-Morris er nå for lengst fjernet fra Guernica nettside, men er i stedet blitt offentliggjort i Washington Monthly.

Professoren og ektemannen kaller sensureringen «stalinistisk». – De skulle ha lest mer av Focault, og lært at sensur bare fører til mer, ikke mindre debatt, sier han.

HVOR GÅR GRENSEN?

Men professor Robert Aumann, som i 2005 fikk Nobelprisen i økonomi for hans bidrag til spillteori, er ikke helt enig med Chen-Morris i at grensen for ytringsfriheten bare bør gå ved oppfordring til vold. Han vurderer sterkt om ikke grensen også bør gå ved det hans kollega Nadera Shalhoub-Kevorkian sa.

– Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men visste du at det i Tyskland er forbudt å benekte Holocaust? Det Hamas gjorde mot oss var ikke på samme skala, men målet til Hamas er absolutt det samme, forteller Aumann i et intervju med Khrono. 

– Jeg er jo for ytringsfriheten, men spørsmålet er selvfølgelig hvor den røde linjen bør gå, sier Aumann, som tilhører høyresiden i Israel. Nobelprisvinneren er også langt mer pessimistisk i dag.

Han mener at Israels forhandlinger med Hamas om en fangeutveksling bryter med de grunnleggende prinsippene innen spillteorien, og at det ventet utfallet bare vil føre til at Hamas vil se seg oppmuntret til å gjennomføre liknende angrep også i framtiden.

De arabiske Gulf-statene, som Qatar og Saudi Arabia, har i de senere årene investert titalls milliarder kroner i amerikanske universitet. Hva er målet?

(Jerusalem) Sjeldent har et så lite land hatt så stor innflytelse: Qatar, en ministat med kun 300 000 statsborger, har siden 1986 gikk universiteter i USA gaver på over 50 milliarder kroner, mesteparten av pengene det siste tiåret, ifølge Financial Times.

       Og Qatar er ikke alene. I 2019, et viktig år for saudiarabisk utenrikspolitikk, ga Riyadh hele 2.7 milliarder kroner til amerikanske universitet, inkludert til MIT, Massachusetts Institute of Technology, et av USAs toppuniversitet. Også De forente arabiske emirater har gitt himmelske summer til universitetene.

IKKE I TVIL    

Professor Fadwa el-Guindi har jobbet i Qatar Foundation som er ansvarlig for politikken, og kjenner tematikken fra innsiden. Hun sier at Gulf-statene prøver å kjøpe seg innflytelse. – Dette er det jeg vil kalle en motsatt kolonialisering. Nå er det vi som kommer til dere, nå er det folk fra Midtøsten som hjelper Vesten, sier hun til Khrono, og ler.

       Norsk-ættede Kristian Coates Ulrichsen er en av de ledende ekspertene i verden på Gulf-regionen. Han er tilknyttet både Rice Universitetet og tenketanken Chatham House. Ulrichsen tror at Gulf-statenes mål med de enorme investeringene er å bygge opp det han kaller soft power.  – For mindre stater som aldri kan bli store militærmakter, er soft power en måte å gjøre seg selv synlige på. De vil markedsføre seg selv, slik at de alltid vil bli lagt merke til, sier han til oss. I fjor ga Ulrichsen, hvis far er norsk, ut boken «Centers of Power in the Arab Gulf States”.

VENDEPUNKTET  

Ulrichsen peker på Gulf-krigen i 1991, da Iraks Saddam Hussein sendte sine tropper inn i Kuwait, som et viktig vendepunkt. Bare i løpet av få timer var Kuwait erobret, og planen var at landområdet skulle innlemmes i Irak. Stater som Qatar og De forente arabiske emirater begynte å frykte at de også kunne lide samme skjebne.

       Så de skjønte at de måtte gjøre seg mer synlige i verden, forklarer Ulrichsen. I løpet av få år etablerte da Qatar den nå så kjente al Jazeera TV-stasjonen, kanskje det viktigste varemerket til den lille Gulf-staten. Felles for alle de arabiske Gulf-statene var også at de forsøkte å gjøre seg selv bemerket ved å bygge for eksempel de høyeste skyskraperne, som Burj Khalifa i Dubai eller ved å arrangere fotball-VM, som Qatar i 2022. Aldri igjen skulle de være usynlige.

       Selv om de himmelhøye investeringene i de amerikanske universitetene også skal dreie seg om soft power, er ikke professor el-Guindi, som opprinnelig er fra Egypt, like overbevist om at denne typen makt er mindre farlig enn for eksempel ren militærmakt.

ENDA FARLIGERE

– Soft power kan være farligere enn bomber. Med soft power er målet å forandre folks måte å tenke på. Med bomber kan du knuse folk, men du vil ikke endre deres tenkemåte. Men det kan du gjøre sakte, men sikkert med soft power, forteller el-Guindi, som er en antropolog.

Og hvorfor var 2019 et viktig år for saudiarabisk utenrikspolitikk? Året før hadde saudiarabiske agenter i Istanbul drept den regime-kritiske journalisten Jamal Khashoggi, et drap som ble fordømt over hele verden. Riyadh fikk et sterkt behov for å bedre sitt omdømme, og nettopp i 2019 alene ble da nærmere tre milliarder kroner gitt til amerikanske universitet. På listen er blant annet anerkjente George Washington Universitetet og Boston Universitetet.

Professor David Roberts fra King’s College i London, også han en ekspert på regionen, vil imidlertid også framheve et helt annet element. – Gulf-statene vil bygge opp en kunnskapsbasert økonomi, og ved å investere i amerikanske universitet, skaper de samarbeid med egne lokale universitet. Dette blir altså innflytelse basert på en tiltrekningsverdi og ikke tvang, sier professor Roberts til oss.

HISTORISKE ENDRINGER

I de siste tiårene har Midtøsten også gått gjennom det som kun kan beskrives som tektoniske endringer, og også det spiller inn. De historiske maktsentrene i den arabiske verdenen – som Bagdad, Kairo og Damaskus – har, blant annet på grunn av krig, blitt mindre relevante. Men det var i disse eldgamle maktsentrene at den arabiske kulturen ble skapt. Al-Azhar universitetet i Kairo, som ennå eksisterer den dag i dag, ble etablert i år 970 under fatimidekalifatet.

Og det hersker ingen tvil om at Dubai, Doha og for den saks skyld Abu Dhabi forsøker å gå inn i dette maktvakuumet som er blitt skapt, for så å etablere seg selv som de nye historiske kultur- og maktsentrene i den arabiske verdenen. Fantastiske museer spretter opp i Gulf-regionen, franske Louvre har for eksempel etablert sitt eget museum i Abu Dhabi.

Disse endringene preger også den akademiske verdenen. Norske Tilde Rosmer underviser ved Zayed Universitetet i Dubai observerer det hele på nært hold. – Hvis du ser på talentet de tiltrekker seg fra hele den arabiske verdenen, er det jo imponerende. Og de søker absolutt å øke utdanningsnivået i sin egen befolkning, spesielt for kvinnene, forteller Rosmer til oss. 

Men ingen av landene i Gulf-området er demokratiske, noe som da også helt klart legger begrensninger på den lokale akademiske verdenen. – Det er som for eksempel med TV-stasjonene al Jazeera og al Arabiyah. En vil se mindre kritisk forskning rundt egne land. Det betyr ikke at ingenting kan skrives, men en skjønner hvordan en skal ordlegge seg, forteller hun.

Den egyptiske professoren el-Guindi, på sin side, nekter å la seg blende av glitteret fra de høye skyskraperne, og er heller ikke på noen måte imponert over utviklingen i Gulf-landene.

– Hvis du går til Egypt har du pyramider og historie som går tusenvis av år tilbake i tiden. I Gulfen lider man av det en kan kalle et sivilisasjonskompleks. Så de ønsker å hoppe raskt framover. Men det er ikke lenge siden Qatar kun var et stykke land som ingen var interessert i. Ikke en gang palmetrær ville vokse der, sier hun,

I dag bor el-Guindi i Los Angeles, men under hennes år i Doha var hun flere ganger invitert til emirens palass. Hun var en del av systemet. Og hun husker godt hva som skjedde etter at en forsker hadde fått penger til å forske på tilstandene til de mange gjestearbeiderne i Qatar, et forhold som i utlandet ofte blir beskrevet som «moderne slavearbeid».

– Da forskningsarbeidet ble lagt fram kom det en sint telefon fra palasset. «Tror dere at vi investerer millioner av dollar i forskning bare for at dere skal fornærme oss», ble det sagt, minnes el-Guindi.

MER FORSIKTIG

Men i USA kan ikke innblandingen i forskningen på noen måte være like direkte. Og blir det i det hele tatt riktig å si at de store pengegavene har påvirket universitetene på noen som helst måte?

– En ser jo se navnene til viktige mennesker fra Gulf-statene på bygninger rundt om kring på universitetene. Men jeg kan ikke si at de direkte har fortalt universitetene om hva de kan og ikke kan forske på, sier Ulrichsen. For øvrig skyter han inn at New York Times i 2014 framhevet Norge som et land som kjøper seg soft power i USA.

– Men la oss si at Gulf-statene gir penger til et senter som forsker på kreft. Da vil mange kanskje tenke på kreftforskning når en tenker på Gulfstatene i stedet for å tenke på undertrykking. I sentre som fokuserer på Midtøsten, og som har mottatt pengegaver, kan det kanskje tenkes at de selv gjerne velger å fokusere på for eksempel økonomisk utvikling i stedet for politiske reformer, forteller Ulrichsen.

El-Guindi er ikke enig, og er langt mer pessimistisk. Hun tror at innflytelsen vil komme, sakte, men sikkert, og at det det dreier seg om er å forme de store debattene og å kunne ha definisjonsmakten. 

– Hvis noen kjøper avisen Washington Post, hva er det man vil ha da? Innflytelse. Samme her. De ønsker makt, å påvirke måten folk tenker på. Og det å påvirke utdannelsen blir bare en måte å få denne innflytelsen på, avslutter hun.