De arabiske Gulf-statene, som Qatar og Saudi Arabia, har i de senere årene investert titalls milliarder kroner i amerikanske universitet. Hva er målet?
(Jerusalem) Sjeldent har et så lite land hatt så stor innflytelse: Qatar, en ministat med kun 300 000 statsborger, har siden 1986 gikk universiteter i USA gaver på over 50 milliarder kroner, mesteparten av pengene det siste tiåret, ifølge Financial Times.
Og Qatar er ikke alene. I 2019, et viktig år for saudiarabisk utenrikspolitikk, ga Riyadh hele 2.7 milliarder kroner til amerikanske universitet, inkludert til MIT, Massachusetts Institute of Technology, et av USAs toppuniversitet. Også De forente arabiske emirater har gitt himmelske summer til universitetene.
IKKE I TVIL
Professor Fadwa el-Guindi har jobbet i Qatar Foundation som er ansvarlig for politikken, og kjenner tematikken fra innsiden. Hun sier at Gulf-statene prøver å kjøpe seg innflytelse. – Dette er det jeg vil kalle en motsatt kolonialisering. Nå er det vi som kommer til dere, nå er det folk fra Midtøsten som hjelper Vesten, sier hun til Khrono, og ler.
Norsk-ættede Kristian Coates Ulrichsen er en av de ledende ekspertene i verden på Gulf-regionen. Han er tilknyttet både Rice Universitetet og tenketanken Chatham House. Ulrichsen tror at Gulf-statenes mål med de enorme investeringene er å bygge opp det han kaller soft power. – For mindre stater som aldri kan bli store militærmakter, er soft power en måte å gjøre seg selv synlige på. De vil markedsføre seg selv, slik at de alltid vil bli lagt merke til, sier han til oss. I fjor ga Ulrichsen, hvis far er norsk, ut boken «Centers of Power in the Arab Gulf States”.
VENDEPUNKTET
Ulrichsen peker på Gulf-krigen i 1991, da Iraks Saddam Hussein sendte sine tropper inn i Kuwait, som et viktig vendepunkt. Bare i løpet av få timer var Kuwait erobret, og planen var at landområdet skulle innlemmes i Irak. Stater som Qatar og De forente arabiske emirater begynte å frykte at de også kunne lide samme skjebne.
Så de skjønte at de måtte gjøre seg mer synlige i verden, forklarer Ulrichsen. I løpet av få år etablerte da Qatar den nå så kjente al Jazeera TV-stasjonen, kanskje det viktigste varemerket til den lille Gulf-staten. Felles for alle de arabiske Gulf-statene var også at de forsøkte å gjøre seg selv bemerket ved å bygge for eksempel de høyeste skyskraperne, som Burj Khalifa i Dubai eller ved å arrangere fotball-VM, som Qatar i 2022. Aldri igjen skulle de være usynlige.
Selv om de himmelhøye investeringene i de amerikanske universitetene også skal dreie seg om soft power, er ikke professor el-Guindi, som opprinnelig er fra Egypt, like overbevist om at denne typen makt er mindre farlig enn for eksempel ren militærmakt.
ENDA FARLIGERE
– Soft power kan være farligere enn bomber. Med soft power er målet å forandre folks måte å tenke på. Med bomber kan du knuse folk, men du vil ikke endre deres tenkemåte. Men det kan du gjøre sakte, men sikkert med soft power, forteller el-Guindi, som er en antropolog.
Og hvorfor var 2019 et viktig år for saudiarabisk utenrikspolitikk? Året før hadde saudiarabiske agenter i Istanbul drept den regime-kritiske journalisten Jamal Khashoggi, et drap som ble fordømt over hele verden. Riyadh fikk et sterkt behov for å bedre sitt omdømme, og nettopp i 2019 alene ble da nærmere tre milliarder kroner gitt til amerikanske universitet. På listen er blant annet anerkjente George Washington Universitetet og Boston Universitetet.
Professor David Roberts fra King’s College i London, også han en ekspert på regionen, vil imidlertid også framheve et helt annet element. – Gulf-statene vil bygge opp en kunnskapsbasert økonomi, og ved å investere i amerikanske universitet, skaper de samarbeid med egne lokale universitet. Dette blir altså innflytelse basert på en tiltrekningsverdi og ikke tvang, sier professor Roberts til oss.
HISTORISKE ENDRINGER
I de siste tiårene har Midtøsten også gått gjennom det som kun kan beskrives som tektoniske endringer, og også det spiller inn. De historiske maktsentrene i den arabiske verdenen – som Bagdad, Kairo og Damaskus – har, blant annet på grunn av krig, blitt mindre relevante. Men det var i disse eldgamle maktsentrene at den arabiske kulturen ble skapt. Al-Azhar universitetet i Kairo, som ennå eksisterer den dag i dag, ble etablert i år 970 under fatimidekalifatet.
Og det hersker ingen tvil om at Dubai, Doha og for den saks skyld Abu Dhabi forsøker å gå inn i dette maktvakuumet som er blitt skapt, for så å etablere seg selv som de nye historiske kultur- og maktsentrene i den arabiske verdenen. Fantastiske museer spretter opp i Gulf-regionen, franske Louvre har for eksempel etablert sitt eget museum i Abu Dhabi.
Disse endringene preger også den akademiske verdenen. Norske Tilde Rosmer underviser ved Zayed Universitetet i Dubai observerer det hele på nært hold. – Hvis du ser på talentet de tiltrekker seg fra hele den arabiske verdenen, er det jo imponerende. Og de søker absolutt å øke utdanningsnivået i sin egen befolkning, spesielt for kvinnene, forteller Rosmer til oss.
Men ingen av landene i Gulf-området er demokratiske, noe som da også helt klart legger begrensninger på den lokale akademiske verdenen. – Det er som for eksempel med TV-stasjonene al Jazeera og al Arabiyah. En vil se mindre kritisk forskning rundt egne land. Det betyr ikke at ingenting kan skrives, men en skjønner hvordan en skal ordlegge seg, forteller hun.
Den egyptiske professoren el-Guindi, på sin side, nekter å la seg blende av glitteret fra de høye skyskraperne, og er heller ikke på noen måte imponert over utviklingen i Gulf-landene.
– Hvis du går til Egypt har du pyramider og historie som går tusenvis av år tilbake i tiden. I Gulfen lider man av det en kan kalle et sivilisasjonskompleks. Så de ønsker å hoppe raskt framover. Men det er ikke lenge siden Qatar kun var et stykke land som ingen var interessert i. Ikke en gang palmetrær ville vokse der, sier hun,
I dag bor el-Guindi i Los Angeles, men under hennes år i Doha var hun flere ganger invitert til emirens palass. Hun var en del av systemet. Og hun husker godt hva som skjedde etter at en forsker hadde fått penger til å forske på tilstandene til de mange gjestearbeiderne i Qatar, et forhold som i utlandet ofte blir beskrevet som «moderne slavearbeid».
– Da forskningsarbeidet ble lagt fram kom det en sint telefon fra palasset. «Tror dere at vi investerer millioner av dollar i forskning bare for at dere skal fornærme oss», ble det sagt, minnes el-Guindi.
MER FORSIKTIG
Men i USA kan ikke innblandingen i forskningen på noen måte være like direkte. Og blir det i det hele tatt riktig å si at de store pengegavene har påvirket universitetene på noen som helst måte?
– En ser jo se navnene til viktige mennesker fra Gulf-statene på bygninger rundt om kring på universitetene. Men jeg kan ikke si at de direkte har fortalt universitetene om hva de kan og ikke kan forske på, sier Ulrichsen. For øvrig skyter han inn at New York Times i 2014 framhevet Norge som et land som kjøper seg soft power i USA.
– Men la oss si at Gulf-statene gir penger til et senter som forsker på kreft. Da vil mange kanskje tenke på kreftforskning når en tenker på Gulfstatene i stedet for å tenke på undertrykking. I sentre som fokuserer på Midtøsten, og som har mottatt pengegaver, kan det kanskje tenkes at de selv gjerne velger å fokusere på for eksempel økonomisk utvikling i stedet for politiske reformer, forteller Ulrichsen.
El-Guindi er ikke enig, og er langt mer pessimistisk. Hun tror at innflytelsen vil komme, sakte, men sikkert, og at det det dreier seg om er å forme de store debattene og å kunne ha definisjonsmakten.
– Hvis noen kjøper avisen Washington Post, hva er det man vil ha da? Innflytelse. Samme her. De ønsker makt, å påvirke måten folk tenker på. Og det å påvirke utdannelsen blir bare en måte å få denne innflytelsen på, avslutter hun.
