Krig er forferdelig – men av og til er den også surrealistisk. I går var jeg på åpningen av en kunstutstilling midt inne i en krigssone.
(Karmiel): Det var ikke lett å finne fram til WeArt galleriet i den lille byen Karmiel. GPS-signalene i hele nord-Israel er nemlig blokkert av det israelske forsvaret i håp om å forvirre mellomdistanserakettene til Hizballah-geriljaen i Libanon.
Etter å ha tatt i bruk åttitallsmetodene – som å bruke kart og spørre folk i gatene – fant jeg omsider det lille lokalet. Og sant nok, det lå i et farlig område sør for grensen til Libanon.
Helt siden den 7. oktober, da Hamas angrep Israel fra sør, og startet krigen som nå utspiller seg, har Hizballah-geriljaen angrepet Israel fra nord, som for å støtte sine islamistiske partnere.
Men nå kan det gå fra vondt til verre. For i disse dager ser en flere og flere tegn til at det kan gå mot en storkrig mellom Israel og Hizballah, en krig som vil kunne bli langt mer brutal enn den i Gaza. Men i mellomtiden åpnet da denne kunstutstillingen oppe i det hele.
Galleriet lå i et industriområde, i etasjen over en lokal kafe. Det var ingen «store» kunstnere som deltok i utstillingen, bare lokale hobbykunstnere som hadde et behov for å uttrykke seg. Israelere er ofte usedvanlig kreative, med en sterk trang til å uttrykke seg. Og, akkurat som etter nine-eleven i USA, hadde mange et behov for å uttrykke sine følelser rundt Hamas-massakren i Israel den 7. oktober.
HÅPET
Det peneste maleriet, imidlertid, hang rett ved inngangen, og var malt av en George Dobenko. På avstand så det mest ut som et vanlig verdenskart. Men i det man nærmet seg, ble det klart at i stedet for stater og land, var verdenskartet malt som to store, flotte og fargerike blomsterbuketter. Selv når alt er som mørkest er det alltid de som velger å se lyset.
Det var imidlertid på denne utstillingen i nord-Israel at jeg første gang hørte om en ung 22-årig kvinne kalt Amit Mann. Hun hadde vært en ambulansearbeider fra sørlige Israel. På grunn av hennes uvanlige skjebne hadde en av kunstnerne i galleriet malt et portrett av henne.
Ved halv sju tiden om morgenen den 7. oktober ble kibbutzen Amit Mann bodde på, Kibbutz Beeri rett ved grensen til Gaza, angrepet av Hamas-aktivister. Mennene gikk fra hjem til hjem, og drepte de de fant. Amit Mann løp da til legeklinikken i kibbutzen, der hun og andre begynte å behandle sårende.
HÅPLØSHETEN
Men snart nærmet Hamas-aktivistene seg også legeklinikken. Amit forsøkte å tilkalle hjelp, men ingenting nyttet. Omsider skjøt Hamas-aktivistene seg inn på stedet, og Mann og alle i legeklinikken ble drept der og da.
Ambulansearbeideren hadde ikke vært noen kjent kvinne i Israel. Men etter hennes død viste det seg at hun, kort tid før massakren, hadde gått i studio og tatt opp seg selv synge en sang. Og slik lød teksten i sangen hun sang:
– Ingenting kan skade meg. Ikke en annen kvinne, ikke kuler fra terrorister. Jeg har grått om natten, jeg har vært bekymret om dagen, for jeg har vært redd for at noe skulle skade meg. Men ingenting skal skade meg, sang hun i opptaket som nå ligger på YouTube.
I minuttene før Hamas-aktivistene stormet legeklinikken skjønte hun imidlertid at alt håp var ute, og hun sendte en siste tekstmelding til sin familie. «Jeg tror ikke jeg kommer ut herifra. Be for oss, vær så snille». Kort tid senere var hun drept.
Hun stirret på meg fra dette portrettet. Amit Mann var en pen ung kvinne med langt hår. Hun så rolig ut på bildet. Og det var da jeg stod foran henne i kunstgalleriet at jeg plutselig kom til å tenke på en e-post jeg selv hadde fått for sju år siden. En lokal kvinnelig kunstner, Meirav Ben Moshe, skulle delta i en utstilling i galleriet i kibbutz Beeri, tilfeldigvis den samme kibbutzen som Mann kom fra. Og hun ville gjerne at jeg skulle hjelpe til med å oversette utstillingens katalog fra hebraisk.
GRENSESPRENGENDE
Temaet for utstillingen var «Grenser», disse menneskeskapte hindrene i naturen som ofte skiller en befolkning fra en annen befolkning. Rett vest for kibbutzen lå jo grensen til Gaza, og det israelske militæret hadde bygd et formidabelt grensegjerde der som skulle hindre at noen noensinne skulle kunne storme inn i Israel.
Folkene i de sosialistiske kibbutzene rundt Gaza var imidlertid kjente for sin fredsaktivisme, og mange søkte kontakter på den andre siden av grensegjerdet, blant palestinerne i Gaza. Avstanden mellom israelerne og palestinerne var kort, men de stod likevel så farlig langt unna hverandre.
Men nettopp fordi kibbutzene var så nære Gaza hadde befolkningen der i over ti år også blitt bombardert av Hamas-raketter – helt siden islamistbevegelsen tok kontroll over Gaza-stripen i 2007. For dem var det del av livets rutine å løpe i bomberom.
Mens jeg stod foran maleriet av Amit Mann begynte jeg å lete på telefonen etter den teksten jeg var blitt bedt om å oversette. Og slik gikk deler av den:
– Når en lever her, lærer en å omfavne frykten. Du lærer å leve med det som er bra og det som er mindre bra, men det er mye bra her. I mine øyne er Kibbutz Beeri faktisk et av de beste stedene en kan oppdra barn. Vi har også varselssystem og bomberom, noe palestinerne på den andre siden av grensen ikke har, het det i teksten.
Kibbutzen, det lille samfunnet, hadde rundt tolvhundre innbyggere den 7. oktober. Over ti prosent av befolkningen ble drept da Hamas-aktivistene kom seg over grensen den morgenen. Andre ble tatt til Gaza som gisler. Galleriet ble brent til grunne.
