Konflikten i Midtøsten framstår lett som en endeløs krig som aldri ser ut til å ville ta slutt. Men i virkeligheten er regionen inne i en prosess av raske endringer, noe en også ser nettopp i konflikten.
En storkrig kan bryte ut i Midtøsten når som helst nå, og hele regionen balanser i dag på stupet. Det er ingen hemmelighet at Iran, støttet av militante grupper i Libanon, Syria, Irak og Jemen, planlegger et angrep mot Israel. Men til og med denne situasjonen viser hvordan regionen har endret seg i de siste årene.
I ti måneder har man snakket om krigen i Gaza som om den stort sett er begrenset til Israel og Hamas, og med Gazas sivilbefolkning i midten. Men dette, viser det seg, har vært et altfor enkelt perspektiv. Krigen i Gaza er i langt større grad en krig mellom Israel og Iran, der Iran bruker Hamas som sine betalte leiesoldater.
Nøkkelpersonen i alt dette er Qasem Soleimani, den iranske generalen som ble drept av USA i 2020. Det var han som klekket ut planen om å omringe Israel med det som ble kalt en «ring av ild». Iran skulle ikke selv delta i de planlagte krigene, men Israel skulle omringes av militante styrker som hele tiden ville ligge som en kniv på strupen mot Israel, og til syvende og sist også kunne virkeliggjøre drømmen til det islamistiske regimet om å ødelegge hele staten Israel en gang for alle.
Ta da Hizballah som eksempel. Hizballah er verdens sterkeste geriljaorganisasjon, og sitter på over 150 000 raketter som de har fått fra Iran. Hizballah har evnen til å slå ut all infrastrukturen i Israel skulle en beslutning tas. Men i tillegg til Hizballah, har Iran bevæpnet selv grupper over 2000 kilometer unna Israel, i Jemen, som houti-geriljaen, som også får raketter som så blir sendt mot Israel. Og selvfølgelig Hamas og ikke minst væpnede grupper i Irak og Syria.
FARLIG KLIMAKS
På den ene siden nærmer man seg da akkurat i disse dager et punkt der Soleimanis plan kan være i ferd med å settes ut i live. Hvert øyeblikk nå. På den andre siden signaliserer Israel at man ikke lenger er villige til å leve med en slik trussel hengende over landet. Da Hamas-lederen Ismail Haniyeh nylig ble drept i Teheran, sendte Israel budskapet om at krigen i så fall også vil ramme Iran. Og dermed er hele Irans strategi de siste tiårene, der altså andre skal kjempe Irans kriger, i fare. Hizballah, som eksempel, ble etablert av Iran i Libanon allerede tilbake i 1982, bare tre år etter den islamske revolusjonen i Iran.
Et annet hovedmål, sett fra Irans øyne, med Hizballah, har vært å sørge for at Israel aldri ville våge å angripe Iran og atomprogrammet der. Hvis det skulle skje, ville Hizballah bli aktivert. Men det at Israel i mindre grad nå er villig til å kjempe mot Irans stedfortredere, og i større grad mot Iran selv, viser noe om hvordan regionen har endret seg. Israel tror i dag at hvis Iran blir svekket, vil Hizballah og Hamas bli svekket. Slik ser bildet ut i Israel.
ISRAEL EN FARLIG PARTNER
Men fra USAs ståsted, ser virkeligheten ganske så annerledes ut. Israels drap på Hamas-lederen Haniyeh ble bare nok et tegn på at Israel ikke lenger er en stabil alliert partner, men heller er både uforutsigbar og til tider selv en fare for amerikanske interesser i Midtøsten. Haniyeh var en nøkkelperson i forhandlingene om en våpenhvile i Gaza, og Israel besluttet å drepe ham. USA, gjennom CIA, er dypt involvert i meklingen, og fra Washingtons side ble drapet sett på som et bevisst forøk fra Israels side på å forhindre en våpenhvile.
Men det går dypere enn som så. Mange i Washington frykter at Israel i virkeligheten prøver å trekke USA inn i en krig mot Teheran, slik at USA på sett og vis vil gjøre jobben for Israel. Et scenario vil være at Iran og Hizballah nå angriper Israel, Israel svarer mot begge, og at USA blir bortimot tvunget til å involvere seg. Det er ingen tvil om at hele Midtøsten ville ha sett annerledes ut uten et fundamentalistisk islamistisk regime i Iran, men det betyr ikke at USA ønsker å utkjempe en krig mot Iran nå.
Det at Israel i større grad framstår som en trussel mot USAs interesser i Midtøsten er da enda en enorm endring som regionen går gjennom. Forholdet mellom Israel og USA er selve ankeret i hele Israels sikkerhetspolitikk, og Israel vil framstå som et lite og svakt land uten Washingtons kontinuerlige støtte.
SYNET FRA IRAN
I Iran, imidlertid, ser dette bildet ikke overraskende igjen helt annerledes ut. Iranske ledere har allerede sagt at de ikke tror at Israel ville ha kunnet gjennomføre attentatet mot Haniyeh uten at de på forhånd hadde fått grønt lys fra Washington. Så i Iran er det mange som tror at alt det som nå skjer i stedet er et avtalt spill mot Iran. Dette igjen understøttes av at USA aldri tidligere har hatt så mange krigsskip i regionen.
Så i Iran er frykten at USA og Israel nå sammen ønsker å framprovosere en krig mot Iran for å ta ut det iranske atomprogrammet i øyeblikket før Teheran kan oppnå en farlig atombombekapasitet. Atomenergibyrået i Wien har gjentatte ganger de siste månedene advart om at Iran nærmer seg en slik kapasitet, og Iran selv har hintet om at de vil kunne endre atomprogrammets formål, som de til nå har sagt at kun er fredelig. Som følge av disse endringene i Midtøsten, vil nok Iran da også, når denne runden en gang er over, trolig framskynde sitt atomprogram.
Det er ingen tvil om at Iran er under press. Inntil nylig var situasjonen rundt Israel slik at den tjente Irans interesser. En utmattelseskrig pågikk mellom Israel og Hizballah, en krig som ikke viste noen tegn til å ta slutt, og i mellomtiden var verden opptatt av alt annet enn Irans atomprogram. Nå, derimot, har Israel i stor grad fjernet Hamas som en militær trussel, og Iran risikerer nå at selv Hizballah, Irans andre viktige kort, vil kunne bli svekket. Skjer det, har ikke Iran lenger den framtidige trusselen mot Israel som de har brukt tiår på å bygge opp.
Da Israel startet bombarderingen av Gaza etter Hamas-massakren i oktober, var verdens fokus som kjent først og fremst rettet mot den palestinske kyststripen. Men sett fra Israels side, var dette allerede da en krig mot Hizballah. En av grunnene til at Israel bombarderte Gaza så intenst var nettopp for å signalisere til Hizballah ved nordfronten om å holde seg unna. Israel ville vise Libanon hva som ville skje hvis Hizballah blandet seg. Kort tid etter at Hamas angrep, begynte Hizballah også å bombe Israel, men passet samtidig på å ikke utløse en storkrig.
ISLAMISTENES OPTIMISME
Sett fra islamistenes side, ser imidlertid bildet nok en gang helt annerledes ut. Planen om å omringe Israel med denne «ringen av ild» er selvfølgelig ikke ny. Og da Hamas-lederen Yehiyeh Sinwar beordret angrepet mot Israel i oktober, forventet han at Hizballah og andre makter i Midtøsten ville involvere seg i det som skulle bli en historisk og apokalyptisk storkrig mot Israel.
Hvorfor det ikke skjedde, er uklart. Kanskje var det fordi USAs president Joe Biden sa «don’t», sendte amerikanske hangarskip til regionen, og truet å gå til krig. Men sett fra islamistenes side ble likevel to ting klart: Israel er langt svakere enn en har trodd, og langt mer avhengig av USA en tidligere antatt. Og ikke minst, deler av Israel kan erobres, Hamas nådde hele tre mil inn i Israel før de ble slått tilbake av de israelske styrkene. Til tross for ødeleggelsene i Gaza, er den pågående krigen i Gaza, sett med islamistenes øyne, en enorm suksess. Israel framstår ikke lenger som uovervinnelig, og landet blir mer og mer isolert internasjonalt. Nå har man oppskriften for hvordan det skal gjøres neste gang.
HISTORISK ENDRING
Men en enda mer dyptgående endring av Midtøsten kom i april, da Iran, for første gang noensinne, angrep Israel direkte, og med over 300 langdistanseraketter og droner. Dette i seg selv varslet en enorm opptrapping av konflikten, og varslet nettopp at den fra nå av vil kunne bli utkjempet direkte mellom de lokale stormaktene Iran og Israel.
Men rakettene som ble sendt mot Israel måtte passere over arabiske land, inkludert Jordan og Saudi Arabia. Og utrolig nok, en koalisjon av arabiske land som også fryktet Irans rolle i regionen, skjøt da ned rakettene før de nådde Israel. At arabiske land skulle komme til å forsvare Israel militært ville jo selvfølgelig ha vært utenkelig for bare få år siden.
Disse endringene Midtøsten da har gått gjennom den siste tiden vil selvfølgelig også få enorme konsekvenser for regionen. For de rundt to millioner menneskene som bor i Gaza er det små håp i sikte, selv etter en våpenhvile. Israel vil trolig ikke tillate at Hamas vil kunne bygge seg opp igjen, noe som vil kunne legge kjepper i hjulene for enhver gjenoppbygging. Ikke uten grunn sammenlikner palestinere det som skjer i Gaza med den såkalte «katastrofen» fra 1948. Og så lenge statsminister Benjamin Netanyahu styrer Israel, vil en aldri se noen tostatsløsning på konflikten.
Når det gjelder Libanons framtid, begynner det å bli klart at hvis det ikke går mot en storkrig mellom Israel og Hizballah nå, vil den komme om ikke mange år. Israel ser nå i mindre grad ut til å ville være villig til å leve med Hizballahs trussel hengende over seg. Og denne krigen vil kunne bli langt verre enn det en ser i Gaza i dag.
Men nettopp på grunn av endringene Midtøsten nå går gjennom vil en trolig også se enkelte positive endringer om bare få år. Etter at Gaza-krigen vil være over, er det nok bare et tidsspørsmål før Israel og Saudi Arabia, den klart viktigste arabiske staten i dag, inngår en fredsavtale. Og når det skjer, vil den historiske arabisk-israelske konflikten i stor grad være over. En vil ennå ha, for eksempel, den palestinsk-israelske, men den vil være mer lokal, siden den store overhengende episke konflikten i stor grad vil være en del av fortiden. Og da vil nok ikke Midtøsten-konflikten lenger heller framstå som en evig-varende krig uten ende.
ENNÅ ULØST
Et aspekt som derimot ikke vil se noe håp er alt tilknyttet Den arabiske våren. For bare noen år siden drømte verden – og ikke minste millioner av arabere selv i de forskjellige landene – om et helt annet Midtøsten. Men i dag er håpet om demokrati i den arabiske verdenen nærmest slukket. Vanlige folk som i noen måneder opplevde frihet i land som Egypt vil selvfølgelig ennå huske hvordan det en gang var, og det er viktig. Men i dag er militærregimene tilbake i bortimot full kontroll. Og mens det er avgjørende å løse den palestinsk-israelske konflikten for nettopp palestinerne og for israelerne, vil ikke Midtøsten løse sine aller viktigste og grunnleggende problemer før de undertrykkende regimene en dag blir erstattet av noe mer demokratisk og representativt.
