Med bakgrunn i krigen i Gaza hadde journalisten Christian Borch opphøyet seg til dommeren av det jødiske folket, og samtidig trukket konklusjonen: «Dagens jøder oppfører seg som nazister».
Det er nok med den ekstremt generaliserende og rasistiske karakteristikken i dette utsagnet til å lukte at noe er galt.
Hva er det en tenker når en leser at jøder oppfører seg som nazister om ikke nettopp industrielt massemord og konsentrasjonsleire. Men for å komme med et slikt utsagn må en være historieløs: I sine år ved makten drepte nazistene millioner av mennesker, inkludert også seks millioner jøder. I Gaza-krigen er, ifølge uverifiserte tall fra islamist-bevegelsen Hamas, i overkant av 40 000 mennesker drept.
Det er ingen tvil om at krigen i Gaza, som Hamas tok initiativ til med sin massakre den 7. oktober, er brutal. Sivile har betalt og fortsetter å betale en forferdelig pris. Men sammenliknet med for eksempel USA og Vestens krigføring mot Irak eller Syrias krig mot sitt eget folk, er tapstallene i Gaza langt, langt lavere. I Irak ble trolig over 600 000 mennesker drept, i Syria en halv million. Men her ser en ikke et liknende behov for å snakke om nazister.
Så hvorfor med jødene? Zvi Rex, en kjent israelsk psykiater, sa en gang noe som senere kom til å bli sitert utallige ganger: «Tyskerne vil aldri tilgi jødene for Auschwitz», postulerte han. Men stopp et øyeblikk her, kjære leser, og tenk litt på denne heller uvanlige setningen.
Psykiateren sa ikke at jødene aldri ville tilgi tyskerne for folkemordet. I stedet sa Rex at tyskerne aldri ville tilgi jødene for Auschwitz.
Hva i all verden var det han mente? Ifølge Rex, var Holocaust en slik unik skamplett i både Tyskland og Europas historie – for hvordan kunne en typisk europeisk kultur skape et slikt industrielt folkemord på en slik enorm skala – at det førte til tvil og skyldfølelse som det kunne være vanskelig å leve med og å bearbeide. Og for å komme seg forbi denne skyldfølelsen vokste det da fram et behov, blant enkelte, for å sammenlikne jødene med nazistene. For hvis nettopp jødene, nazistenes ofre, var blitt som nazistene, ble ikke «vår handling» lenger like unik og forferdelig.
Det er seriøse folk som har tenkt på dette fenomenet. I etterkrigstiden forsøkte den såkalte Frankfurter-skolen, som filosofen Theodor Adorno var del av, å forstå tendensen de så rundt seg. De kalte besettelsen av å sammenlikne nettopp jøder med nazister som en slags «sekundær antisemittisme», motivert av det også de beskrev som et ønske om å bli kvitt en enorm historisk skyldfølelse.
I sin tekst, imidlertid, nærmest fnyser Borch av at hans argument vil kunne bli beskrevet som antisemittiske. I bakgrunnen venter poenget om at «en må kunne kritisere Israel uten å bli kalt en antisemitt». Dette er, imidlertid, kanskje et av de mest uredelige argumentene i den arabisk-israelske debatten. Det er da ingen, absolutt ingen i verden som hevder at Israel ikke kan kritiseres
Med det betyr ikke at all kritikk er legitim, for eksempel rasistisk-motivert kritikk er det ikke. Eller for å si det på en annen måte – det må også gå an å kritisere Israel uten å påkalle nazistene. Og i sin kritikk har Borch gått så langt over streken at de røde linjene dessverre ikke en gang kan skimtes i det fjerne. Det er faktisk mange mørke tiår siden det ennå var greit å komme med setninger som at «dagens jøder oppfører seg som nazistene». Trolig uten viten har Borch nå skrevet seg inn i en lang og tvilsom tradisjon.
Tilfeldigvis hadde det seg også slik at Borchs tekst i Nettavisen kom samtidig med at Jan Heirat, direktøren for Holocaust-senteret, i en artikkel i Aftenposten advarte akkurat mot slike sammenlikninger, og sa at de vitnet om en manglende bevissthet. Og ifølge enkelte formelle definisjoner på antisemittisme blir slike sammenlikninger da faktisk også for antisemittiske å regne.
Nei, jeg tror ikke at Borch er en antisemitt. Men hans tekst er det. Hans stygge generaliseringer er nok til å konkludere det. Og det er ikke første gang noe slikt skjer. I en artikkel i Aftenposten i 2006 skrev forfatteren Jostein Gaarder kanskje den mest antisemittiske teksten som er blitt skrevet på norsk siden den andre verdenskrigen.
Men Gaarder er jo både en antirasist og en mann engasjert i humanitære spørsmål. Likevel maktet Gaarder å beskrive den israelske regjeringens handlinger – dette var under Libanon-krigen – som et resultat av tvilsomme karaktertrekk ved det jødiske folket. En må anstrenge seg for å finne en styggere tekst skrevet med norske ord. Heller ikke Gaarder tror jeg besitter noe brennende hat, og han selv vil stille seg fullstendig uforståelig til noen anklager om antisemittisme. Men likefult er teksten klassisk antisemittisk. En mulighet er da at verken Gaarder eller Borch egentlig har forstått rekkevidden av sine egne ord.
I sin artikkel skriver Borch videre at moderate israelere nå må mobilisere seg, ellers så vil antisemittismen i verden bare vokse. Det er vel kun når en kommer med slike generaliserende utsagn om at jøder er som nazistene at en ikke legger merke til at hundretusener av israelere, til tider opp til utrolige 10 prosent av befolkningen, hver helg er ute i gatene for å protestere mot statsminister Benjamin Netanyahu.
Men Borchs utsagn vitner om noe annet, lagt verre. Det han gjør er å beskylde jødene selv for antisemittismen. For hvis altså ikke jødene tar skritt, er det jødenes feil hvis antisemittismen vokser. Da har Borch misforstått rasismens natur. Det er aldri rasismens ofre som er skyldige i rasismen. Alle er jo ikke rasister, og rasisme er først og fremst en sinnstilstand hos de som da er det. Å snu opp ned på dette blir en fullstendig forvirret forståelse av rasismens natur.
Hvorfor Borch valgte å skrive sin tekst, hva slags motivasjon han hadde, er det umulig å vite. Men det er ikke urimelig å anta at Borch, med atmosfæren i Norge i dag rundt alt som har med Israel å gjøre, i det minste kan ha tenkt at folk er mer mottakelige nå enn før for slik ideer der jøder og nazister blir satt i samme bås. Og dette er en særdeles trist konklusjon å trekke. Helt sikkert, derimot, er det at Borchs tekst vil gi antisemittismen i Norge en real kraftinnsprøytning.
I hele sin tekst, gang på gang, referer Borch til en enkelt israelsk historiker og hans artikkel i The Guardian. Det er nesten som om Borch gjemmer seg bak teksten for å kunne komme med sitt unike argument om jødene.
I denne artikkelen, som var på trykk i august, legger professor Omer Bartov fram hard, men legitim kritikk av Israel, og han snakker om de antidemokratiske strømningene, om rasismen og fascismen som har funnet fotfeste også der, og ikke minst Israels krigsforbrytelser. Bartovs ekspertise er nettopp mellomkrigsårene i Europa, og han mobiliserer sin akademiske kunnskap til å beskrive hvordan nazistene ødela det tyske samfunnet bit for bit. Og med empati vil han gjerne advare sitt eget samfunn om hva som kan skje. Professoren var trist og bekymret. Men ikke en eneste gang i sin lange tekst kom Bartov med en dramatisk og generaliserende anklage om at «dagens jøderoppfører seg som nazister». Det er noe helt annet, og det var Borchs ord.
