Islamist-bevegelsen Hamas ønsket krigen som startet den 7. oktober i fjor. Problemet var at de ikke fikk krigen de ønsket
(Jerusalem) : Ett år har gått siden massakren den lørdagsmorgenen som kom til å sjokkere verden. Det ble en massakre som foreløpig har endret alt i Gaza, nå også i Libanon, mens enden er ennå ikke i sikte.
Etter flere år med planlegging slo Hamas-krigerne da til klokken 6.30. Noen timer senere lå 1200 israelere tilbake drept, mens over 240 andre ble kidnappet inn i Gaza.
Da det gikk opp for de israelske lederne at landet plutselig var i krig, ble de gamle angrepsplanene raskt hentet fram. Men snart ble det klart at planene ikke var relevante, og alt måtte omgjøres.
Noe israelerne heller ikke tok i betraktning i startfasen var at anklager om krigsforbrytelser og folkemord, den verste av alle forbrytelser, skulle komme fra første stund, noe som raskt satte sitt preg på konflikten.
Ifølge de opprinnelige krigsplanene som passivt lå klare i tilfelle en krise, skulle de israelske troppene storme inn fra øst, fra grensen mellom Israel og Gaza, den samme grensen Hamas-krigerne hadde kommet gjennom.
Men snart gikk det opp for israelerne at Hamas hadde lagt endeløse feller for dem. Eksplosiver lå skjult i bygninger som israelerne ville nå fram til og Hamas sine angrepstuneller stod klare. Det ble klart at Hamas hadde ønsket krigen de utløste.
ENDRET PLANENE
Det som så skjedde var at israelerne gikk tilbake til planleggingsbordet. Og tre uker senere, etter at flyvåpenet hadde bombet store deler av området, gikk de israelske bakkestyrkene heller inn fra vest, fra Middelhavsstranden. De gikk inn i Gaza fra nord, og nedover strandlinjen. Der hadde ikke Hamas noen forsvarslinjer. Og islamistgruppen fikk ikke krigen de hadde planlagt for.
For israelerne var det klart at dette ville bli en krig ulik noen annen de hadde utkjempet tidligere, en krig som var unik i krigshistorien annaler. Ikke bare ville krigen bli utkjempet midt i urbane områder med en sivilbefolkning på 2.2 millioner mennesker ved fronten. I tillegg hadde Hamas også bygget underjordiske tuneller, kjent som Metroen, på flere hundre kilometer, på kryss og tvers av hele Gaza-stripen.
Hamas sitt mål hadde vært å trekke israelerne inn i en urban krigføring, inn i en militær hengemyr de ikke ville kunne komme ut av. Angrepstunellene lå klare slik at Hamas-krigerne skulle kunne dukke opp fra ingensteds hen, og kidnappet israelske soldater ned i undergrunnen.
INSPIRERT AV ISIS
Over i Vesten blir Hamas-bevegelsen ofte sammenliknet med palestinske Fatah eller grupperinger som i sin tid bekjempet europeiske kolonimakter. Selv, imidlertid, tar Hamas mer inspirasjon fra ISIS, Den islamske staten.
En så det på flere måter, inkludert selv det estetiske. Akkurat slik som ISIS i sine angrep i Syria, stormet Hamas-krigerne inn i Israel på hvite Toyota pickuper. Men mer dramatisk, akkurat som ISIS-krigerne hadde også mange av Hamas-krigerne som invaderte Israel tatt Captagon, en pille produsert i Syria.
Captagon var blitt kjent i Midtøsten fordi det hjalp ISIS-krigere i å miste en følelse av frykt, slik at de da også kunne gjennomføre bestialske handlinger som å halshugge fanger. Også Hamas gjennomførte en lang rekke bestialske handlinger den morgenen, inkludert halshugging og for eksempel å skjære bryst av en kvinne eller å brenne familier levende. Og slik som ISIS, filmet de seg selv stolt.
DE UERKLÆRTE MÅLENE
Da krigen var et faktum annonserte Israel umiddelbart to mål med sin offensiv i Gaza: Israel var ikke lenger villig til å leve med et farlig islamistregime som nærmeste nabo, så Hamas skulle knuses. I tillegg var målet å hente de israelske gislene tilbake.
Men ytterligere to andre uerklærte mål skulle også få store konsekvenser for krigen. Israelske soldater skulle sendes inn i Gaza, men IDF skulle søke å bringe egne tapstall ned til et absolutt minimum, noe som påvirket måten Israel kriget på.
Det siste målet hadde med hele maktbalansen i Midtøsten å gjøre. Israel var kjent med Irans planer om å omringe og sakte nedkjempe Israel ved hjelp av militante grupper på alle kamper. Og den 7. oktober fryktet Israel at en annen av Irans allierte, Hizballah i Libanon, stod klar til å angripe fra nord.
Resultatet av disse to uoffisielle målene ble at israelerne gikk inn med en forrykende styrke. Før bakkestyrker gikk inn i et nytt området, ble det effektivt bombet fra luften, noe som skulle beskytte soldatene. Og israelerne ville gjøre det klart for Hizballah at også Libanon kunne lide samme skjebne hvis de ikke holdt seg unna.
Men tross bombarderingene, fortsatte israelerne også å informere sivile palestinere om hvor angrepene ville komme. Folk ble bedt om å flykte. Flygeblader ble sluppet fra fly, og folk i de konkrete områdene mottok tekstmeldinger og telefonsamtaler fra arabisk-talende israelere. I starten av krigen ba Israel også FN om hjelp til å evakuere sivile rett over grensen til Egypt, men ble avvist av verdensorganisasjonen.
ENORM LIDELSE
De palestinske tapstallene vokste raskt. Lidelsene var enorme. En måned inn i krigen hevdet Hamas, som tidligere aldri hadde verdsatt pålitelighet i sitt eget diktatur, at mer enn 10 000 mennesker var blitt drept.
Fra første stund allerede, kom imidlertid anklagene om folkemord og krigsforbrytelser. Og to dager etter 7. oktober massakren, annonserte da også Israels forsvarsminister Yoav Galant at Gaza skulle isoleres fullstendig. «Ingen elektrisitet, ingen mat, og ikke noe drivstoff» skulle komme inn mens han samtidig beskrev som Hamas-krigerne som «menneskedyr». Blokaden varte i rundt to uker.
Men de første anklagene om folkemord og krigsforbrytelser var trolig også politisk motiverte. De samme gruppene som anklaget Israel ville nemlig høyst sjeldent peke på Hamas, og bebreide gruppen for å bruke sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold.
Bruk av en sivilbefolkning som menneskelige skjold er forbudt i henhold til folkeretten, men har vært et gjentagende mønster gjennom hele krigen. Folkeretten går så langt som å si at skulle en krigende part skjule seg bak et sivilt mål, for eksempel en skole, vil det ikke lenger nødvendigvis være en krigsforbrytelse å angripe stedet.
DEN STORE MISFORSTÅELSEN
I januar kom så et vendepunkt. Den internasjonale domstolen i Haag aksepterte et sørafrikansk krav om å anklage Israel for folkemord. Plutselig fikk anklagene om at Israel stod bak et folkemord en anerkjennelse av en domstol i det internasjonale rettsvesenet.
Det utrolige, imidlertid, er at det ikke var dette som skjedde. Og praktisk talt en hel verden, inkludert statsledere, eksperter og journalister hadde misforstått en beslutning som absolutt var av stor betydning.
Nøkkelordet som skapte forvirring, var plausable, altså sannsynlig eller rimelig. Og raskt ble det konkludert at domstolen i Haag hadde fastslått at det var «sannsynlig» at Israel kunne stå bak et folkemord i Gaza.
Men beslutningen var i virkeligheten langt mer teknisk i sin natur, og omhandlet om Palestina hadde en «rimelig» rett til å bli beskyttet mot folkemord og om Sør Afrika deretter hadde en rett til å fremme kravet.
I et intervju med BBC forsøkte Joan Donoghue, som ledet domstolen da Sør Afrika la fram sitt krav, selv å rette på det feilaktige inntrykket som var blitt skapt i verden.
– Jeg er glad for at jeg kan svare på dette. Domstolens test for å se om den skal pålegge tiltak bruker rimelighet som test. Men testen dreier seg om retten til å fremme kravet. Domstolen sa ikke, og her må jeg korrigere noe som ofte blir sagt i mediene, at anklagen om folkemord var rimelig», sa hun. Men det nyttet knapt. I dag blir det tatt for gitt, i brede kretser, at Israels krig ikke er som andre kriger, men at landet faktisk står bak ikke mindre enn et folkemord.
ARRESTORDRE
I mai kom nok en milepæl. Karim Khan, aktor i Den internasjonale straffedomstolen, en annen instans, ba om å få utstedt arrestordre på statsminister Benjamin Netanyahu, hans forsvarsminister og to Hamas-ledere.
Netanyahu ble anklaget for å ha brukt «sult av sivile som våpen» og «mord og/eller utryddelse som forbrytelser mot menneskeheten», en anklage som knapt kunne ha vært hardere.
Men en måned senere meldte FN-organet som først hadde advart om sult i Gaza, at det likevel ikke hadde vært det. Problemet skulle ha ligget i de innsamlete dataene fra Gaza, noe som igjen pekte på vanskene med å stole på informasjonen fra et område der Hamas har drevet et diktatorregime.
Så trolig vil Khans anklage nå heller måtte fokusere på om han vil kunne bevise at Netanyahu med overlegg har søkt å få sivile palestinere drept. At andre krigsforbrytelser er blitt begått i Gaza er det imidlertid liten tvil om.
LANG FORHISTORIE
Men slike anklager om «folkemord» og «krigsforbrytelser» var likefult del av slagordenene som pro-palestinske aktivister i demonstrasjoner hadde brukt lenge før krigen startet. Fenomenet hadde lange røtter.
I august 2001 avholdt FN en konferanse om rasisme i Durban, Sør Afrika. Målet var å samle verdens krefter til en felles kamp mot rasisme og xenofobi. Men parallelt med den store konferansen, ble det også skapt et internasjonalt forum av frivillige organisasjoner. Og her var tonen en helt annen.
Her ble plutselig et av hovedmålene å isolere Israel politisk. Tanken var å gjenopplive FNs beslutning fra 1975 som forfektet at sionisme, tanken om en jødisk stat, var en form for rasisme.
NYE FANEBÆRERE
Men nå fantes ikke lenger et Sovjetunionen og østblokkland som kunne forfekte dette. De som nå bar fanen var radikale aktivister i Vesten. Settingen i Durban ble etterhvert så fiendtlig og ekstrem at USA valgte å forlate konferansen i protest.
Durban ble kontroversiell. Men bare en måned senere kom al Qaidas angrep mot New York, og plutselig var alt annet glemt. Spirene fra Durban begynte imidlertid å gro.
Og et år senere kom resultatene. Den andre intifadahen var i gang, og palestinske selvmordsaktivister eksploderte i israelske busser og restauranter. Israel slo hardt tilbake. Da kom «Jenin-massakren».
Etter nok et selvmordsangrep, denne gangen mot et hotell i kystbyen Netanya, stormet israelske styrker inn i flyktningleiren Jenin på Vestbredden. Det var her de såkalte al Aqsa martyrene skulle holde til, sammen med aktivister fra både Hamas og Islamske Jihad.
I kampene som så utspilte seg ble Israel anklaget for å ha drept flere tusen sivile palestinere i en massakre. Den palestinske selvstyremyndigheten snakket nå for første gang om et «folkemord». Men da kampene var over var det klart at 52 palestinere, hvor av 23 var militante aktivister var blitt drept, ved siden av 23 israelske soldater.
BLODANKLAGER
Siden har anklager om folkemord blitt gjentatt helt fram til dagens krig. For enkelte jøder kom de de stadige anklagene om folkemord til å minne om det som kalles falske antisemittiske blodanklager, et fenomen en har sett helt fra Middelalderen og ikke minst under både nazismen og kommunismen.
Verken aktor Karim Khan eller straffedomstolene kan med rette anklages for antisemittisme. Khan besøkte også Israel rett etter Hamas sin massakre, og uttrykte empati med israelerne. Verre er det imidlertid med enkelte andre viktige aktører.
Sentralt her står en person, Francesca Albanese, som er FNs spesialutsending for Palestina. Utrolig nok har Albanese gjentatte ganger snakket om en jødisk maktkonspirasjon, og for under to måneder siden gikk hun så langt at hun sammenliknet Netanyahu med Adolf Hitler. Hun har for øvrig også sagt at Israel ikke har en rett til å forsvare seg militært mot Hamas, men i stedet har en rett til å sende inn politistyrker som skulle kunne arrestere krigerne.
At det vil finnes ekstreme personer i et stort system er kanskje uunngåelig. Mer urovekkende har det vært at ledende menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Dawn faktisk har gått god for Albanese. Nettopp organisasjoner som skulle ha fordømt henne, var i stedet villige til å akseptere hennes viktige lederskap innad i FN siden hun også fordømte Israels krigføring. Prisen har vært å undergrave sin egen troverdighet. En annen trist side blir at disse menneskerettighetsorganisasjoner da velger å se på klassisk antisemittisme som noe jøder maser om kun for å nå politiske mål.
GAZA I RUINER
Ett år inn i Gaza-krigen ligger den palestinske kyststripen i ruiner. Det vil ta år å bygge opp området igjen, og det spørs om det vil skje så lenge Hamas styrer på innsiden og Israel venter på utsiden.
Men ett år inn i krigen kommer også andre konklusjoner. Mens ett kjennetegn er at Gaza-krigen er usedvanlig brutal, har andre, og da først og fremst militæreksperter, framhevet at Gaza-krigen er eksemplarisk til krig å være, og langt mer human enn for eksempel USAs krigføring i Irak. Poenget er ikke at ikke mange er blitt drept, her er fokuset heller på den uvanlige rammen rundt krigen, at den blir utkjempet midt i en tett urban setting og med en sivilbefolkning tilstede. Militærekspertene framhever metodene IDF har brukt for å informere sivile om forestående angrep, som å ringe dem eller publisere angrepsplanen på Twitter, ulikt noe sett i andre kriger.
FRED
Kanskje ironisk nok har krigen i Gaza også skapt en åpning for en større fred i Midtøsten. Saudi Arabia, det viktigste sunniarabiske landet, er i dag villig til å inngå en historisk fred med Israel, noe som i så fall i stor grad vil avslutte den arabisk-israelsk konflikten. Men statsminister Netanyahu er ikke villig til å betale prisen – som er opprettelsen av en palestinsk stat. Så også etter at krigen er over vil regionen trolig stå uten en klar visjon om bedre dager.
Israel utkjemper i dag faktisk en krig på seks fronter samtidig, Gaza, Libanon, Syria, Irak, Jemen og Iran. Felles for alle frontene er at Iran trekker i trådene. Alle gruppene, fra Hamas til Hizballah og til Houthiene i Jemen er finansiert og støttet av Iran.
Men helt overraskende, i noen dramatiske dager i september, greide Israel å svekke Hizballah, denne viktigste brikken i Irans krig mot Israel. Hizballah skal ha hatt rundt 150 000 raketter i sitt arsenal, flere enn de fleste stater har. Israel, derimot, hadde god etterretning, og greide å slå ut storparten av lederskapet i Hizballah.
Denne nye situasjonen truer nå å endre hele maktbalansen i Midtøsten. I dag dominerer Iran fire arabiske stater, Libanon, Syria, Irak og Jemen. Og Hizballah skal være der for å ligge som en farlig iransk trussel mot Israel. Men når Hizballah er delvis paralysert, vil selv Syria og også Iran selv bli svekket.
Nå, ett år etter den 7. oktober, har da Gaza-krigen vokst til å bli det den på sett og vis egentlig var fra første stund – et oppgjør mellom Iran og Israel. Men nå står de to landene direkte overfor hverandre i en åpen krig. Iran sendte akkurat nær 200 ballistiske langdistanseraketter mot storbyen Tel Aviv og sørlige Israel. Nå venter alle på hva Israel kan komme til å gjøre. Hvor dette vil ende, bare et år senere, er det ingen som kan vite.
