Israel har avvist anklagene om at landet bevisst har skapt en sultkatastrofe i Gaza. Men her kommer de første bevisene på at politikken både uttenkt og planlagt.

– Israel vet hva de gjør

Israel har avvist anklagene om at landet bevisst har skapt en sultkatastrofe i Gaza. Men her kommer de første bevisene på at politikken både uttenkt og planlagt.

Av Roger Hercz

(JERUSALEM): Tasmeen Abdel-Hadi er en 28-år gammel tre-barns mor som før krigen levde et stille og rolig liv i Gaza by. I dag bor hun i telt sammen med ektemannen og barna i Rafah i sørlige Gaza nær grensen til Egypt.

       Fra sitt nye «hjem» er ikke Tasmeen i tvil. – Nå er det blitt slik at folk knapt finner vann. Man drikker skittent vann bare for å få noen dråper i seg, forteller hun oss på mobiltelefonen.

       Men er alt bare et «uheldig» biprodukt av en krig – at sivile lider? Eller har Israel en historie der kollektive avstraffelser av sivile blir brukt for å nå politiske og militære mål? I denne artikkelen vil vi se hvordan Israel selv har beregnet nøyaktig hvor mange kalorier en gjennomsnittlig palestiner i Gaza må ha for ikke å sulte.

       Trebarnsmoren Tasmeen, som palestinere flest, husker godt hva Israels forsvarsminister Yoav Galant sa bare to dager etter Hamas sin massakre av 1200 israelere i oktober, massakren som utløste krigen.

       Gaza skulle kuttes fra omverdenen. – Jeg har beordret en fullstendig isolering av Gaza-stripen. Ikke noe elektrisitet, ikke noe mat og ikke noe drivstoff, alt skal stoppe, sa forsvarsminister Galant. Senere, som følge av internasjonalt press, lettet Israel noe på den fullstendige blokaden.

SULTKATASTROFE

Men i de siste ukene har det likevel kommet rapporter om at sult har spredt seg, spesielt i deler av nordlige Gaza. Rundt 300 000 palestinere skal leve i isolerte lommer i disse områdene, avskåret fra nødhjelp. FNs generalsekretær Antonio Guterres har beskrevet situasjonen som uten sidestykke.

– Palestinere i Gaza opplever forferdelige nivå av sult og lidelser, sa han under en pressekonferanse i New York.

       Men Israel avviser tvert enhver anklage om at landet bevisst har forsøkt å tvinge palestinere ned på sultnivået. Israel avviser ikke at det kan være matusikkerhet i Gaza, men legger da skylden på internasjonale hjelpeorganisasjoner og islamistbevegelsen Hamas.

       Israel framholder at de kontinuerlig klargjør på sin side av grensen flere lastebiler med nødhjelp enn hjelpeorganisasjonene greier å distribuere inne i Gaza. Israel har også lagt fram videobevis på at væpnede menn fra Hamas gang på gang har stjålet flere av lastebilene med nødhjelp.

       Fra før av, selv før krigen, hadde Israel liten tillit til de internasjonale hjelpeorganisasjonene som opererer i Gaza. Ifølge Israel, har de fleste hjelpeorganisasjonene nå en historie av nært samarbeid med islamistbevegelsen Hamas, som både USA og EU anser som en terrororganisasjon. På grunn av dette nære samarbeidet mener Israel da at det heller ikke går å stole på organisasjonenes rapporter fra Gaza om sult.

       Professor Gerald Steinberg leder en israelsk organisasjon kalt NGO-Monitor, som følger hjelpearbeidet. – All informasjonen om virkeligheten på bakken i Gaza kommer utelukkende fra lokale palestinere, og det finnes ingen uavhengige parter under Hamas. Dermed ville alle rapporter være politiske, og Israel vil automatisk alltid være skyldig i alt, sier han til oss.

– Del av strategien

En annen israelsk forsker, Avraham Shalev, går enda lenger, og sier at rapportene om sult er en del av Hamas sin kampanje for å ende krigen for dermed å kunne sørge for at islamist-gruppen vil fortsette å styre den palestinske kyststripen. Et av Israels hovedmål med krigen er jo nettopp å fjerne Hamas fra makten.

– Hamas vet at den eneste måten de kan overleve denne krigen på er å få det internasjonale samfunnet til å presse Israel. Så dermed har de en interesse i å snakke om en katastrofe. At det er matusikkerhet i Gaza er høyst sannsynlig, men det er ingen sultkatastrofe der, sier Shalev til oss.

DOKUMENTET

Men hvor er da de eventuelle bevisene for at Israel bevisst kan ha søkt å tvinge sivilbefolkningen i Gaza ned på sultenivået? 

For å forstå dagens situasjon må en faktisk gå 17 år tilbake i tiden, til 2007. Etter en kort og brutal palestinsk borgerkrig hadde Hamas akkurat tatt kontrollen over Gaza-stripen. For første gang i historien var 1.5 millioner palestinere under militant, islamistisk kontroll.

Det nye regimet viste ingen nåde. Rivaler i Fatah ble kastet til døden ned fra høye bygninger. Redselen var så høy at Fatah-aktivister tilknyttet president Mahmoud Abbas foretrakk å flykte til grensegjerdet i håp om at fienden Israel ville redde dem.

For Israel utgjorde Hamas sin maktovertakelse en ny og alvorlig utfordring. Gruppens selvmordsaktivister hadde i mange år spredt terror i Israel, og lenge var det direkte farlig bare å gå på en restaurant eller kjøre i en buss. 

Israels nye dilemma rundt Hamas sin maktovertakelse var militært. Å invadere Gaza ville kreve mange soldaters liv. I tillegg var IDF, Israels militære styrker, bygd for å kjempe konvensjonelle kriger, hær mot hær, og ikke kriger mot militante grupper som kriger i sivile klær og skjuler seg blant sivile. Militært sett er det ingen tvil om styrkeforholdet. Men for en geriljagruppe er det ofte nok å overleve krigen for å kunne erklære seier. Hverken da, og heller ikke i dag, har Israel en militær løsning på hvordan en bekjemper en geriljagruppe.

Så det var da, etter at islamistgruppen kom til makten i Gaza, at byråkrater i det israelske forsvarsdepartementet klekket ut en plan som skulle vise seg å være både brutal og makaber. Palestinere i Gaza skulle tvinges i kne ved hjelp av det som ble kalt en «økonomisk krigføring». Håpet så var at dette igjen ville skape tilstrekkelig misnøye i den palestinske kyststripen til at Hamas ville bli veltet fra makten.

ANTALLET KALORIER

Det makabre i planen var dette: Byråkratene gikk så langt at de regnet på hvor mange kalorier en gjennomsnittlig palestiner ville trenge per dag for ikke å komme ned på sultenivået. Dette var del av den økonomiske krigføringen. Og ifølge beregningene trengte hver og en i Gaza i snitt 2279 kalorier dagen.

Dette kaloritallet ble så ganget opp med antallet palestinere som levde i Gaza, og i de dager dreide det seg om rundt 1.5 millioner mennesker. Konklusjonen ble så at Israel måtte la minst 106 lastebiler med nødhjelp passere inn i Gaza hver eneste dag for å unngå at en sultkatastrofe skulle spre seg. Planen ble formulert i et dokument kalt «De røde linjene for matforbruk i Gaza-stripen».

Dokumentet var imidlertid hemmeligstemplet, og ingen utenforstående fikk vite om det. Men, trolig basert på en lekkasje fra innsiden, rapporterte den israelske avisen Haaretz om planen og det som ble kalt «dokumentet for de røde linjene». Tross oppslaget fortsatte likevel forsvarsdepartementet å benekte alt.

Og det var da Sari Bashi, en israelsk advokat og menneskerettighetsaktivist, og hennes organisasjon Gisha gikk rettens vei for å tvinge Israel til å innrømme at dokumentet fantes. Gisha er en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som fokuserer nettopp på palestinerne i Gaza. Men lite visste menneskerettighetsaktivistene da om hvilke utfordringer som ventet dem.

– Det tok oss tre og et halvt år, forteller Bashi. Forsvarsdepartementet måtte etter hvert innrømme at dokumentet fantes. Men så nektet de å offentligjøre det ettersom det kunne «skade Israels diplomatiske relasjoner». Da også det argumentet ble avvist i retten, hevdet forsvarsdepartementet at dokumentet kun omhandlet forslag og anbefalinger som likevel aldri ble brukt som politikk.

       Til syvende og sist greide Gisha omsider å tvinge Israel til å offentliggjøre det hemmeligstemplede dokumentet.

– Dokumentet viser at Israel bevisst holdt befolkningen i Gaza rett over sultegrensen. Og når du reduserer innførselen av mat til et absolutt minimum, vil du skape matmangel ettersom alt ikke kan distribueres overalt. Og det var Israel klar over, sier Bashi i et intervju med oss.

Wikileaks skulle senere avsløre at israelske diplomater i 2008 hadde fortalt USA at de ville bringe Gazas økonomi mot randen av kollaps, men samtidig unngå en humanitær krise.

Men hvordan kunne Gisha bevise at Israel faktisk gjennomførte planen, og at det hele ikke kun dreide seg om forslag som aldri ble satt ut i livet?

Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen fikk tilgang til rapportene fra grenseovergangene om nødhjelpen som ble sendt inn i Gaza. Og der stod det, gang på gang, at Israel tillot at nøyaktig 106 lastebiler med nødhjelp fikk passere inn. Da var det ikke lenger noen tvil: Sivilbefolkningen i Gaza skulle tvinges ned på nivået rett over sultegrensen. Og slik var virkeligheten i Gaza fram til 2010, da Israel skiftet kurs.

LAVERE TALL

Men hva med i dag under krigen som nå utspiller seg? Israel har hele tiden hevdet at tilstrekkelige mengder mat kommer inn. Skulle det være noen mangler, sier Israel, er det på grunn av at internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke lykkes i å distribuere nødhjelpen. Israel legger fram statistikk som viser at de godkjenner langt flere lastebiler for innkjørsel til Gaza enn hjelpeorganisasjonene greier å håndtere. Også, som nevnt, understreker Israel at Hamas selv stjeler lastebilene fra palestinske sivile, og tar nødhjelpen til sine egne. I forrige helg alene, sa Israel, skal over 400 lastebiler med nødhjelp ha ventet på å bli fraktet inn på den palestinske siden..

COGAT er navnet på den israelske instansen som er ansvarlig for nettopp innførselen av nødhjelp til Gaza. COGAT har en egen nettside som inkluderer en daglig oppdatert oversikt over antallet lastebiler som har fått passere over grensen.

Per 29. mars i år hadde, ifølge COGAT, nøyaktig 19570 lastebiler med nødhjelp passert over grensen siden krigen brøt ut den 7. oktober. Men ifølge Israels egne beregninger, betyr dette at det i snitt kommer inn 112 lastebiler per dag. Og dette igjen er vesentlig under Israels egne såkalte røde linjer fra dokumentet i 2008, da forsvarsdepartementet kom til at Gaza ville trenge minst 106 lastebiler med nødhjelp per dag for å unngå sult. I dag er det nemlig antatt at Gazas befolkning har vokst til 2.1 millioner mennesker, og ikke 1.5 millioner som da. De israelske beregningene var også basert på at Gaza da hadde en egen jordbruksindustri, noe som i dag, på grunn av krigen, ikke lenger finnes.

KRIGSFORBRYTELSE

Med slike tall for hånden, er den israelske menneskerettighetsaktivisten Sari Bashi sikker i sin sak, og anklagen mot Israel er alvorlig. – Det er en krigsforbrytelse å bruke sult som våpen. Videre blir dette også en kollektiv avstraffelse, noe som også er forbudt i henhold til folkeretten, sier hun.

       Det er først i de siste dagene, og da kun som følge av et hardt og direkte press fra USAs president Joe Biden, at Israel har åpnet nye grenseoverganger og har tilrettelagt for økt innførsel av nødhjelp.

       Men Sari Bashi, som i dag jobber for Human Rights Watch, sier at Israel ikke på noen måte kan si at de ikke visste. – Israel, mer enn noen annen, har full oversikt over behovene inne i Gaza. Og de har visst godt at det er sult der, sier Bashi.

Israel har avvist anklagene om at landet bevisst har skapt en sultkatastrofe i Gaza. Men her kommer de første bevisene på at politikken både uttenkt og planlagt.

Hei Stian,

Dette er Roger, fra gamledager i Dagsavisen. Håper det står bra til.

Har skrevet en sak om sulten i Gaza som jeg tror kan passe dere. 

Det som er uvanlig med saken er at den viser at Israel har god kjennskap til situasjonen inne i Gaza, og har visst at landets politikk ville føre til sult.

Ha en god dag!

Roger

– Israel vet hva de gjør

Israel har avvist anklagene om at landet bevisst har skapt en sultkatastrofe i Gaza. Men her kommer de første bevisene på at politikken både uttenkt og planlagt.

Av Roger Hercz

(JERUSALEM): Tasmeen Abdel-Hadi er en 28-år gammel tre-barns mor som før krigen levde et stille og rolig liv i Gaza by. I dag bor hun i telt sammen med ektemannen og barna i Rafah i sørlige Gaza nær grensen til Egypt.

       Fra sitt nye «hjem» er ikke Tasmeen i tvil. – Nå er det blitt slik at folk knapt finner vann. Man drikker skittent vann bare for å få noen dråper i seg, forteller hun oss på mobiltelefonen.

       Men er alt bare et «uheldig» biprodukt av en krig – at sivile lider? Eller har Israel en historie der kollektive avstraffelser av sivile blir brukt for å nå politiske og militære mål? I denne artikkelen vil vi se hvordan Israel selv har beregnet nøyaktig hvor mange kalorier en gjennomsnittlig palestiner i Gaza må ha for ikke å sulte.

       Trebarnsmoren Tasmeen, som palestinere flest, husker godt hva Israels forsvarsminister Yoav Galant sa bare to dager etter Hamas sin massakre av 1200 israelere i oktober, massakren som utløste krigen.

       Gaza skulle kuttes fra omverdenen. – Jeg har beordret en fullstendig isolering av Gaza-stripen. Ikke noe elektrisitet, ikke noe mat og ikke noe drivstoff, alt skal stoppe, sa forsvarsminister Galant. Senere, som følge av internasjonalt press, lettet Israel noe på den fullstendige blokaden.

SULTKATASTROFE

Men i de siste ukene har det likevel kommet rapporter om at sult har spredt seg, spesielt i deler av nordlige Gaza. Rundt 300 000 palestinere skal leve i isolerte lommer i disse områdene, avskåret fra nødhjelp. FNs generalsekretær Antonio Guterres har beskrevet situasjonen som uten sidestykke.

– Palestinere i Gaza opplever forferdelige nivå av sult og lidelser, sa han under en pressekonferanse i New York.

       Men Israel avviser tvert enhver anklage om at landet bevisst har forsøkt å tvinge palestinere ned på sultnivået. Israel avviser ikke at det kan være matusikkerhet i Gaza, men legger da skylden på internasjonale hjelpeorganisasjoner og islamistbevegelsen Hamas.

       Israel framholder at de kontinuerlig klargjør på sin side av grensen flere lastebiler med nødhjelp enn hjelpeorganisasjonene greier å distribuere inne i Gaza. Israel har også lagt fram videobevis på at væpnede menn fra Hamas gang på gang har stjålet flere av lastebilene med nødhjelp.

       Fra før av, selv før krigen, hadde Israel liten tillit til de internasjonale hjelpeorganisasjonene som opererer i Gaza. Ifølge Israel, har de fleste hjelpeorganisasjonene nå en historie av nært samarbeid med islamistbevegelsen Hamas, som både USA og EU anser som en terrororganisasjon. På grunn av dette nære samarbeidet mener Israel da at det heller ikke går å stole på organisasjonenes rapporter fra Gaza om sult.

       Professor Gerald Steinberg leder en israelsk organisasjon kalt NGO-Monitor, som følger hjelpearbeidet. – All informasjonen om virkeligheten på bakken i Gaza kommer utelukkende fra lokale palestinere, og det finnes ingen uavhengige parter under Hamas. Dermed ville alle rapporter være politiske, og Israel vil automatisk alltid være skyldig i alt, sier han til oss.

– Del av strategien

En annen israelsk forsker, Avraham Shalev, går enda lenger, og sier at rapportene om sult er en del av Hamas sin kampanje for å ende krigen for dermed å kunne sørge for at islamist-gruppen vil fortsette å styre den palestinske kyststripen. Et av Israels hovedmål med krigen er jo nettopp å fjerne Hamas fra makten.

– Hamas vet at den eneste måten de kan overleve denne krigen på er å få det internasjonale samfunnet til å presse Israel. Så dermed har de en interesse i å snakke om en katastrofe. At det er matusikkerhet i Gaza er høyst sannsynlig, men det er ingen sultkatastrofe der, sier Shalev til oss.

DOKUMENTET

Men hvor er da de eventuelle bevisene for at Israel bevisst kan ha søkt å tvinge sivilbefolkningen i Gaza ned på sultenivået? 

For å forstå dagens situasjon må en faktisk gå 17 år tilbake i tiden, til 2007. Etter en kort og brutal palestinsk borgerkrig hadde Hamas akkurat tatt kontrollen over Gaza-stripen. For første gang i historien var 1.5 millioner palestinere under militant, islamistisk kontroll.

Det nye regimet viste ingen nåde. Rivaler i Fatah ble kastet til døden ned fra høye bygninger. Redselen var så høy at Fatah-aktivister tilknyttet president Mahmoud Abbas foretrakk å flykte til grensegjerdet i håp om at fienden Israel ville redde dem.

For Israel utgjorde Hamas sin maktovertakelse en ny og alvorlig utfordring. Gruppens selvmordsaktivister hadde i mange år spredt terror i Israel, og lenge var det direkte farlig bare å gå på en restaurant eller kjøre i en buss. 

Israels nye dilemma rundt Hamas sin maktovertakelse var militært. Å invadere Gaza ville kreve mange soldaters liv. I tillegg var IDF, Israels militære styrker, bygd for å kjempe konvensjonelle kriger, hær mot hær, og ikke kriger mot militante grupper som kriger i sivile klær og skjuler seg blant sivile. Militært sett er det ingen tvil om styrkeforholdet. Men for en geriljagruppe er det ofte nok å overleve krigen for å kunne erklære seier. Hverken da, og heller ikke i dag, har Israel en militær løsning på hvordan en bekjemper en geriljagruppe.

Så det var da, etter at islamistgruppen kom til makten i Gaza, at byråkrater i det israelske forsvarsdepartementet klekket ut en plan som skulle vise seg å være både brutal og makaber. Palestinere i Gaza skulle tvinges i kne ved hjelp av det som ble kalt en «økonomisk krigføring». Håpet så var at dette igjen ville skape tilstrekkelig misnøye i den palestinske kyststripen til at Hamas ville bli veltet fra makten.

ANTALLET KALORIER

Det makabre i planen var dette: Byråkratene gikk så langt at de regnet på hvor mange kalorier en gjennomsnittlig palestiner ville trenge per dag for ikke å komme ned på sultenivået. Dette var del av den økonomiske krigføringen. Og ifølge beregningene trengte hver og en i Gaza i snitt 2279 kalorier dagen.

Dette kaloritallet ble så ganget opp med antallet palestinere som levde i Gaza, og i de dager dreide det seg om rundt 1.5 millioner mennesker. Konklusjonen ble så at Israel måtte la minst 106 lastebiler med nødhjelp passere inn i Gaza hver eneste dag for å unngå at en sultkatastrofe skulle spre seg. Planen ble formulert i et dokument kalt «De røde linjene for matforbruk i Gaza-stripen».

Dokumentet var imidlertid hemmeligstemplet, og ingen utenforstående fikk vite om det. Men, trolig basert på en lekkasje fra innsiden, rapporterte den israelske avisen Haaretz om planen og det som ble kalt «dokumentet for de røde linjene». Tross oppslaget fortsatte likevel forsvarsdepartementet å benekte alt.

Og det var da Sari Bashi, en israelsk advokat og menneskerettighetsaktivist, og hennes organisasjon Gisha gikk rettens vei for å tvinge Israel til å innrømme at dokumentet fantes. Gisha er en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som fokuserer nettopp på palestinerne i Gaza. Men lite visste menneskerettighetsaktivistene da om hvilke utfordringer som ventet dem.

– Det tok oss tre og et halvt år, forteller Bashi. Forsvarsdepartementet måtte etter hvert innrømme at dokumentet fantes. Men så nektet de å offentligjøre det ettersom det kunne «skade Israels diplomatiske relasjoner». Da også det argumentet ble avvist i retten, hevdet forsvarsdepartementet at dokumentet kun omhandlet forslag og anbefalinger som likevel aldri ble brukt som politikk.

       Til syvende og sist greide Gisha omsider å tvinge Israel til å offentliggjøre det hemmeligstemplede dokumentet.

– Dokumentet viser at Israel bevisst holdt befolkningen i Gaza rett over sultegrensen. Og når du reduserer innførselen av mat til et absolutt minimum, vil du skape matmangel ettersom alt ikke kan distribueres overalt. Og det var Israel klar over, sier Bashi i et intervju med oss.

Wikileaks skulle senere avsløre at israelske diplomater i 2008 hadde fortalt USA at de ville bringe Gazas økonomi mot randen av kollaps, men samtidig unngå en humanitær krise.

Men hvordan kunne Gisha bevise at Israel faktisk gjennomførte planen, og at det hele ikke kun dreide seg om forslag som aldri ble satt ut i livet?

Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen fikk tilgang til rapportene fra grenseovergangene om nødhjelpen som ble sendt inn i Gaza. Og der stod det, gang på gang, at Israel tillot at nøyaktig 106 lastebiler med nødhjelp fikk passere inn. Da var det ikke lenger noen tvil: Sivilbefolkningen i Gaza skulle tvinges ned på nivået rett over sultegrensen. Og slik var virkeligheten i Gaza fram til 2010, da Israel skiftet kurs.

LAVERE TALL

Men hva med i dag under krigen som nå utspiller seg? Israel har hele tiden hevdet at tilstrekkelige mengder mat kommer inn. Skulle det være noen mangler, sier Israel, er det på grunn av at internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke lykkes i å distribuere nødhjelpen. Israel legger fram statistikk som viser at de godkjenner langt flere lastebiler for innkjørsel til Gaza enn hjelpeorganisasjonene greier å håndtere. Også, som nevnt, understreker Israel at Hamas selv stjeler lastebilene fra palestinske sivile, og tar nødhjelpen til sine egne. I forrige helg alene, sa Israel, skal over 400 lastebiler med nødhjelp ha ventet på å bli fraktet inn på den palestinske siden..

COGAT er navnet på den israelske instansen som er ansvarlig for nettopp innførselen av nødhjelp til Gaza. COGAT har en egen nettside som inkluderer en daglig oppdatert oversikt over antallet lastebiler som har fått passere over grensen.

Per 29. mars i år hadde, ifølge COGAT, nøyaktig 19570 lastebiler med nødhjelp passert over grensen siden krigen brøt ut den 7. oktober. Men ifølge Israels egne beregninger, betyr dette at det i snitt kommer inn 112 lastebiler per dag. Og dette igjen er vesentlig under Israels egne såkalte røde linjer fra dokumentet i 2008, da forsvarsdepartementet kom til at Gaza ville trenge minst 106 lastebiler med nødhjelp per dag for å unngå sult. I dag er det nemlig antatt at Gazas befolkning har vokst til 2.1 millioner mennesker, og ikke 1.5 millioner som da. De israelske beregningene var også basert på at Gaza da hadde en egen jordbruksindustri, noe som i dag, på grunn av krigen, ikke lenger finnes.

KRIGSFORBRYTELSE

Med slike tall for hånden, er den israelske menneskerettighetsaktivisten Sari Bashi sikker i sin sak, og anklagen mot Israel er alvorlig. – Det er en krigsforbrytelse å bruke sult som våpen. Videre blir dette også en kollektiv avstraffelse, noe som også er forbudt i henhold til folkeretten, sier hun.

       Det er først i de siste dagene, og da kun som følge av et hardt og direkte press fra USAs president Joe Biden, at Israel har åpnet nye grenseoverganger og har tilrettelagt for økt innførsel av nødhjelp.

       Men Sari Bashi, som i dag jobber for Human Rights Watch, sier at Israel ikke på noen måte kan si at de ikke visste. – Israel, mer enn noen annen, har full oversikt over behovene inne i Gaza. Og de har visst godt at det er sult der, sier Bashi.

De høye tapstallene fra Gaza har skapt forskrekkelse over hele verden. Men nå dukker det opp flere og flere tegn på at Hamas kan ha lurt oss alle.

(JERUSALEM): Khaled Atef Abu Shuiab er en av de mange drepte på Hamas sin lange offisielle liste. Bortsett fra at han ble 23 år gammel, er lite kjent om ham. Og, som vi skal se, det er ikke på noen måte tilfeldig.

       I takt med at Hamas sin liste har blitt lengre og lengre, har også anklagene mot Israel vokst. I dag, snart åtte måneder senere, er det i mange kretser tatt for gitt at Israel nå gjennomfører ikke mindre enn et folkemord, den verste av alle forbrytelser, i Gaza.

       Men kan Hamas ha løyet for oss alle, og bedratt en hel verden? I forrige måned, helt uten forvarsel, nedjusterte FN plutselig tapstallene fra Gaza med en tredjedel. Med det gjorde verdensorganisasjonen det klart at man ikke kunne anse Hamas sine tall som pålitelig. Ifølge OCHA, FNs organisasjon for koordinering av humanitær innsats, var nå minst 24 000 mennesker blitt drept siden den 7. oktober i fjor inntil mai-måned i år, og ikke over 35 000 slik Hamas hevdet. Dette er en dramatisk nedjustering.

SVEKKEDE ANKLAGER

Når så mange som en tredjedel av de antatte drepte er fjernet fra listen, blir plutselig anklagene om folkemord svekket. Tilbake i februar, da Hamas sitt eget offisielle tapstall snakket om omlag 28000 drepte, innrømmet gruppen at minst 6000 av disse var Hamas-krigere. På samme tid hevdet Israel at minst 12 000 av de drepte var Hamas-krigere. Hvis en antar at sannheten trolig ligger et sted mellom disse to tallene, vil en få to drepte sivile per militant Hamas-aktivist. Og dette blir da, i det minste inntil februar i år, trolig ikke et folkemord.

       Sivile lider en forferdelig skjebne i kriger, men antallet drepte sivile per militant i Gaza blir lavere enn for eksempel i den USA-ledete alliansens krig mot Irak, der fire sivile ble drept for hver militant aktivist.

Men, og dette er langt viktigere, man ser i tillegg andre indikasjoner på at også dette nye nedjusterte FN tapstallet for Gaza trolig er manipulert av Hamas. For fremdeles er islamist-gruppen den eneste kilden til all informasjonen om tapstall i kyststripen.

Vi skal gå gjennom de viktigste indikasjonene, en etter en. For å kunne analysere tallene, må en først se på helseinfrastrukturen i Gaza. Dette er relevant ettersom det er et forhold mellom antallet sårede og antallet drepte i krigen.

FORHOLDET MELLOM DØDE OG SYKEHUSBEHANDLETE SÅREDE

I hele den palestinske kyststripen var det, før krigen, ifølge Verdens Helseorganisasjon, kun 2500 sykehussenger for en befolkning på over 2.1 millioner mennesker. Ifølge Lancet, det medisinske tidsskriftet, var tallet på sykesenger i oktober noe høyere, 3412 senger. 

       Men på verdensbasis er dette særdeles lave tall. Dette igjen betyr at sykehusene i Gaza trolig må ha vært fullbelastet allerede før krigen brøt ut den 7. oktober. Det palestinske helsedepartementet har tidligere opplyst at i snitt de siste årene har over 92 prosent av sykehussengene i Gaza vært besatt.

       I startfasen av en krig er det rutine at alle som kan det, vil bli utskrevet fra sykehus for å gjøre plass til krigsofre. Men siden antallet senger i Gaza fra før av var usedvanlig lavt, må sykehusene da krigen brøt ut uansett ha vært høyt besatt av innlagte som ikke kan fjernes på grunn av deres sykdomsstatus. Det betyr at antallet ledige senger må ha vært lavt for en befolkning på over to millioner da krigen brøt ut i oktober. 

FORHOLDET MELLOM DREPTE OG SÅREDE

I krigens første måned rapporterte Hamas at minst 10 000 var blitt drept. Ifølge forskere på krigsofre, er det normalt å anta at man per drepte vil se minst tre sårede. I urban krigføring, som i Gaza, vil dette tallet ofte gå opp, slik at en vil kunne få både seks og sju sårede per drepte.

       Ifølge Hamas selv, var i overkant av 30 000 såret da terskelen på 10 000 drepte ble nådd. Men dette blir da tall som sykehusene i Gaza ikke på noen måte kan ha hatt kapasitet til å ta seg av. Og dette er relevant. 

       Ifølge en ny sammenliknende svensk forskningsrapport på krigsskader, er nemlig godt over 30 prosent av skadene i krig av en slik art at de krever lengre sykehusopphold. Etter å ha gjennomgått skadebildet fra en lang rekke kriger fra 1973 til 2023, kom Gøteborguniversitetets Senter for Krisemedisin til at 26 prosent av skadene i krig ofte er hodeskader. Brystskader utgjorde rundt 18 prosent av skadene. Mens skader på ryggmargen, for eksempel, utgjorde fire prosent.      

       Hvis en antar at rundt 30 prosent av de skadde i Gaza denne første måneden alene ville trenge tidskrevende behandling, betyr det at en ville trenge hele 9000 senger til lengre innleggelser alene bare i inngangen til november-måned.

Med rundt 3000 senger i hele Gaza – mange av dem besatt fra før av – er det ikke statistisk mulig at et slikt antall mennesker kan ha blitt behandlet. Her er det avgjørende å vite at sykehusene i Gaza ennå ikke hadde kollapset på dette tidspunktet.

Men ettersom det finnes et statistisk forhold mellom antallet sykehusbehandlete sårede og antallet drepte – ofte minst tre til en – betyr det da at antallet drepte i Hamas sin oversikt heller ikke kan være riktig.

Senere i krigen ble sykehusene i Gaza angrepet av israelske styrker, og mange ble delvis ødelagt. Helsevesenet kollapset. Det var da en så forferdelige scener der sårede palestinere kunne få sine armer eller bein amputert helt uten bedøvelse.

Men på dette stadiet – etter den første måneden – ble alvorlig skadde ennå ikke avvist ved sykehusene. En måned inn i krigen meldte i stedet Shifa-sykehuset, som er det største i Gaza, at det opererte på en 150 prosents kapasitet. I utgangspunktet har Shifa sykehuset 800 senger, og nå ble ytterligere rundt 400 lagt til.

SKAPER TVIL

Men det er akkurat dette, at antallet sårede trolig er for høyt, noe som da medfører at antallet drepte også er for høyt, som vekker mistanke blant eksperter i feltet.

– Jeg kan ikke forklare det unormale her, sier professor Michael Spagat fra Royal Holloway universitetet i London. Han er en av verdens ledende eksperter på tapstall i krig, og han leder organisasjonen Every Casualty Counts, som søker å vise verdighet til krigsofre i verden.

Nettopp fordi krigende parter ofte manipulerer tapstall, har da forskere utviklet slike statistiske beregninger som vi så nå. Professor Spagat frykter at Hamas kan ha gått så langt som å lage en liste som ikke samsvarer med den virkelige situasjonen på bakken i Gaza. – Det kan hende at listen er blitt manipulert, og at navn er blitt lagt til som ikke skulle ha vært der, forteller professor Spagat til oss. Organisasjonen han leder, Every Casualty Counts, registrerer alle verdens krigsofre for å kunne gi dem både en identitet og en form for siste verdighet.

POLITISK LISTE

At Hamas nettopp har politiske mål med sin offisielle liste, er klart. Khaled Atef Abu Shuiab, som ble nevnt innledningsvis, ble ifølge Hamas 23 år gammel, og er oppført på listen. Men Hamas skiller ikke mellom sivile og militante, et skille som er avgjørende i enhver krig. 23-åringen er i alderen der han kan ha vært en kriger for de militante gruppene Hamas eller Islamiske Jihad. Men det får ikke utenomverdenen vite noe om. I stedet er han bare et navn blant andre navn, noe som da forsterker nettopp inntrykket Hamas ønsker å skape – at det praktisk talt kun er sivile som blir drept i denne krigen.

       Også andre eksperter har analysert Hamas sin liste, og kommet til likende konklusjoner – at den offisielle listen til Hamas må blitt manipulert. 

       Professor Abraham Wyner, en statistiker fra Wharton universitetet i USA, har gått gjennom tallene, og for perioden som ble gransket så han et høyst mistenkelig fenomen: Antallet drepte økte med rundt 270 per dag, en konstant han anser som utenkelig i en krig. Professor Wyner antar at Hamas da på forhånd hadde besluttet at antallet rapporterte drepte skulle øke med 270 per dag, og for å holde på dette tallet, ble det «fylt på» med nye kvinner eller barn. Men da fikk man et nytt statistisk problem: For plutselig ble fordelingen mellom drepte kvinner, menn og barn, sa Wyner, fullstendig usannsynlig. 

       – Hamas rapporterer at 70 prosent av de drepte er kvinner og barn, men har også sagt at 20 prosent er krigere. Dette blir umulig med mindre Israel på en eller annen måte knapt dreper sivile menn i det hele tatt. Eller så må det være slik at Hamas hevder at praktisk talt alle menn i Gaza er Hamas-krigere, skrev Wyner i en artikkel i januar.

DEN ANDRE RAPPORTEN

Tegnene på manipulasjon er mange, og et annet et kunne man se i en rapport i desember fra den Genève-baserte Internasjonale Føderasjonen av Røde Kors og Røde Halvmåne.

       Den 11. desember, da Hamas hevdet at i underkant av 20 000 var blitt drept, meldte føderasjonen, basert på informasjon de hadde fått fra Røde Halvmåne i Gaza, at ambulansene i Gaza hadde evakuert 11000 mennesker, inkludert 3500 drepte, til sykehusene. 

Riktignok kan sårede og drepte også ha blitt fraktet i for eksempel sivile biler, og sårede mennesker har dødd etter sin ankomst til sykehusene. Men det enorme gapet – fra 3500 drepte i henhold til Røde Halvmåne til rundt 20 000 drepte i henhold til Hamas – på dette samme tidspunktet blir likevel usannsynlig stort.

       Ingen bør imidlertid være overrasket over slike funn. At tapstall i krig blir manipulert er ikke noe nytt for professor Erica Charters, en historiker som forsker på tapstall i krig ved Oxford universitetet.

TALL ER POLITIKK

– Ofte tenker vi at tall er noe nøytralt som står over en konflikt, men de er i stedet en del av konflikten, sier professor Charters til oss. Hun har sett på kriger helt tilbake til de britiske og franske imperiene på syttenhundretallet.

– Det er helt klart at tall er ment å understøtte politiske holdninger. I stedet for å gi oss svar, blir de verktøy som brukes i debattene, forteller hun til oss.

I tillegg til statistiske beregninger som vi så tidligere, har forskere utviklet en rekke metoder der de på en uavhengig måte da kan prøve å etablere mer pålitelige tall. En metode er basert på at man ankommer etter at en krig er over, og forsøker å telle antallet nye graver i gravlundene.

UNDERTRYKKENDE REGIME

I sine 17 år ved makten har imidlertid Hamas aldri omfavnet verken åpenhet eller ytringsfrihet, og palestinere har blitt brutalt undertrykket. Noen åpen opposisjon har ikke vært tolerert. For å kunne ha tillit til Hamas sine tall i denne krigen, må en anta at en ekstremt anti-demokratisk islamistisk gruppe faktisk med ett omfavner en nyvunnen åpenhet.

       Kanskje er det i dag åpenbart for de fleste at Hamas i det minste har en interesse i å overdrive tapstallene. De høye tapstallene til Hamas har jo uten tvil ført til en sterk diplomatisk isolering av fienden Israel, og ikke minst til et internasjonalt press om en våpenhvile som da vil etterlate Hamas som den fortsatt styrende makten i Gaza til tross for massakren i oktober.

       I tillegg skal en ikke glemme at tapstall tidligere ofte har blitt overdrevet i den palestinsk-israelske konflikten. Det kanskje mest kjente eksemplet er det som da ble kalt Jenin-massakren på Vestbredden i 2002. Mens dramaet utfoldet seg meldte fredsforhandleren Saeb Erekat at minst 500 palestinere var blitt drept i Jenin. Ahmed Abdel Rahman, en annen palestinsk leder, sa snart at Israel hadde drept flere tusen mennesker i det som ble beskrevet som en større massakre. I ettertid viste det seg at 52 palestinere var blitt drept i Jenin, og av disse var 30 militante aktivister. I tillegg ble 23 israelske soldater drept.

FNs GODKJENNING

Hovedgrunnen, imidlertid, til at Hamas sine tapstall i dag likevel har vunnet fotfeste i verden har en konkret forklaring – og det er fordi både FN og ledende menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch har gått gode for dem. Begge parter har forfektet at Hamas sine tapstall i tidligere kriger har vist seg å være pålitelige. Og dermed skulle man kunne stole på dagens tall.

Men dette blir dessverre i beste fall en manipulasjon og i verste fall en regelrett løgn og et misbruk av moralsk autoritet. Både FN og menneskerettighetsorganisasjonene er fullstendig klare over at det aldri under Hamas sitt diktatoriske regime har vært mulig å gjennomføre uavhengige undersøkelser av tapstallene etter tidligere kriger. Hvorfor både FN og menneskerettighetsorganisasjoner skulle se i sin interesse å understøtte ekstremistbevegelsen Hamas sine tall, blir et spørsmål som absolutt nå krever et svar.

Rami Aman er en kjent palestinsk politisk aktivist fra Gaza, og også han bekrefter at det ikke på noen måte har vært mulig, under Hamas sitt overvåkende øye, å gjennomføre uavhengige granskinger i den palestinske kyststripen. 

– Det finnes ingen pålitelige tall fra noen av krigene. Ingen uavhengig organisasjon har kunnet komme inn i Gaza og fritt sjekke disse tallene til Hamas. Så dermed har vi ingen pålitelige tall over antallet drepte i krigene, forteller Rami Aman til oss. Den 46-år gamle palestineren ble i april 2020 kastet i fengsel av Hamas, og hans forbrytelse var at han åpent uttrykte et ønske om fred med Israel, noe som er forbudt i henhold til islamistregimet i Gaza. Etter at han ble løslatt, flyttet han i 2021 til Egypt. – Jeg er i Kairo, men mitt hjerte er i Gaza, forteller han.

Men nettopp fordi Hamas sine tall i dag virker mer og mer manipulerte, gikk selv det velrenommerte amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic nylig ut med en artikkel under overskriften «The UN’s Gaza statistics make no sense». I artikkelen ble det framhevet som «pinlig» at FN valgte å understøtte tallene fra en «totalitær gruppe».

Et typisk annet eksempel på hvordan FN ofte ukritisk viderefører Hamas sine tapstall, så en i drapet på den Gaza-baserte journalisten Mustafa Ayyash. Den 14. desember i fjor publiserte FNs OCHA en pressemelding der det stod at Ayyash, sammen med åtte av hans familiemedlemmer, var blitt drept i en israelsk bombardering av hans hjem i flyktningleiren Nusseirat. Israel ble sterkt fordømt for mordet. Noen måneder senere, den 21. april i år, kunne imidlertid østerisk politi melde at Ayyash var blitt arrestert – høyst levende – i Wien. 

Men også etter at FN i forrige måned plutselig nedjusterte tapstallene fra 35 000 til rundt 24 000 drepte, har verdensorganisasjonen et forklaringsproblem. Årsaken til at mange tusen ble fjernet fra listen var at de aldri var blitt verifisert som døde. De var blitt lagt til Hamas sin liste kun fordi noen i felten hadde rapportert at de hadde sett dem døde. Og dette ble ikke ansett som troverdig nok av FN.

Men så skjedde det noe merkelig. Bare få dager etter nedjusteringen, besluttet FN å oppjustere tallet tilbake til rundt 34 000 drepte. Det de nå sa var at de likevel antok at rundt 10 000 mennesker lå døde dypt under ruinene rundt om kring i Gaza.

Men hvis ikke det var pålitelig nok å akseptere vitnesbyrd om drepte som var blitt sett, hvordan kunne FN i en jafs fastslå og legge til 10 000 drepte under ruinene uten noen som helst håndfaste bevis? Dette usedvanlige krumspringet minner mer og mer om en ren manipulering, nå fra FNs side.

ALVORLIGE SPØRSMÅL

Men når nettopp tapstallene til Hamas har vært hovedårsaken til et voksende sinne i verden, må disse mange tegnene til manipulering skape nye spørsmål som bør besvares. Hvorfor valgte FN å understøtte islamist-bevegelsen Hamas sine tall når verdenssamfunnet for eksempel viser langt større skepsis til tapstallene fra Russland, Taliban eller IS?

       Et annet interessant spørsmål er hvorfor andre konflikter i Midtøsten ikke på noen måte skapte liknende sinne i Vesten. I nabolandet Syria er over en halv million mennesker blitt drept de siste årene, og i Jemen, et annet krigsherjet land i Midtøsten, har over 370 000 blitt drept, inkludert 80 000 barn av sult alene. Men en så aldri noen liknende store demonstrasjoner i London, Paris eller Oslo mot disse krigene.

DOMINERTE GLOBAL AGENDA

Sluttresultatet blir at et manipulert tapstall fra Hamas har fått dominere en global agenda i åtte måneder. Av alle, har en fundamentalistisk islamistbevegelse fått dominere dette hjørnet av verdenspolitikken. På toppen av det hele utløste dette en hatsbølge mot jøder som den vestlige verdenen trolig ikke har sett siden 1945.

Hvor mange som faktisk er blitt drept i Gaza vil vi kanskje aldri få vite. Men denne artikkelen har selvfølgelig ikke til hensikt å undergrave det enorme omfanget av lidelse i Gaza. Det er ingen tvil om at antallet drepte er tragisk høyt. Rent journalistisk, imidlertid, er det naturlig alltid å stille spørsmålstegn ved myndigheters statistikk eller uttalelser, et behov som ikke blir mindre når myndigheten er direkte anti-demokratisk. I tillegg er det heller ingen respekt for de døde hvis listen ikke på noen måte er pålitelig. 

VIKTIGHETEN AV ET PÅLITELIGE BILDE

Men det går også lenger enn som så.

Professor Spagat, som da har sett det som sin livsgjerning å vise verdighet til verdens krigsofre, sier at krigens virkelige grusomhet aldri kan komme helt fram med mindre man ivaretar en grunnleggende troverdighet. 

– Ethvert dødsfall i en væpnet konflikt bør anerkjennes individuelt. Det er det vi prøver på. Dette dreier seg om å minne hvert enkelt individ, sier professoren.

I skyggen av helikopter-ulykken som drepte president Ebrahim Raisi skal millioner av iranere velge ny leder fredag. En fest for demokratiet blir det ikke.

I Iran har man debatter på fjernsynet, den lokale pressen dekker valgkampanjen, og tusenvis av valgurner blir gjort klare på kryss og tvers av det store landet. Men noe mangler.

– Valget er ikke demokratisk, dette er ikke noe demokrati. Ikke når regimet må bruke terror for å undertrykke egen befolkning. Valget blir hverken fritt eller rettferdig, sier Rose Richter, en amerikansk menneskerettighetsaktivist. 

Hun vet hva hun snakker om. Richter var i fem år FN-rådgiver med fokus på nettopp menneskerettighetene i Iran. Ifølge Richter, kan ikke et valg være demokratisk når selve lovsystemet i landet er grunnleggende antidemokratisk. Og dette igjen får sine direkte følger for presidentvalget.

I Iran er det kun kandidater som på forhånd er godkjente av regimet, gjennom et råd kalt Vokterrådet, som får stille. Slik har regimet helt siden islamske revolusjonen i 1979 sørget for at det kun er sine egne som kan bli presidenter.

SIGNALENE

Tross dette, er det likevel mye en ennå kan lese inn i valget. Ifølge eksperter, er spesielt sammensetningen av kandidatene et signal om hva det iranske regimet selv forventer at vil skje i årene som kommer.

Denne gangen var det kun seks kandidater som ble godkjent, og fem av dem er erkekonservative. Kun en blir sett på som en mulig reformist. Ifølge statsviteren Afshin Shahi, betyr dette at regimet forventer mer spenning i forholdet til Vesten, og at regimet planlegger å legge seg på en konfrontasjonslinje.

– Når krigen i Gaza vil være over, vil ikke verden, og spesielt Europa, ha noe annet valg enn igjen å forholde seg til det iranske atomprogrammet, sier professor Shahi, som underviser ved Keele universitetet i Storbritannia, til oss. Han sikter til at iranske ledere nå stadig oftere snakker om å «endre» atomprogrammet, altså en åpen trussel om å utvikle atomvåpen. Og FNs atomenergibyrå har allerede advart at Iran beriker uran langt over ethvert mulig sivilt behov. – Kandidatvalget blir da et uttrykk for at Iran forventer konfrontasjon, sier Shahi.

VALGDELTAKELSEN

Men det er enda mer en kan lese i sammensetningen av kandidatene til presidentvalget. I Iran er det innenriksdepartementet selv som er ansvarlig for opptellingen av stemmene, og de kan i praksis gjøre nesten som de vil. 

I 2009, for eksempel, da Mahmoud Ahmandinejad vant valget, anså millioner av iranere resultatet som så usannsynlig at landet gikk inn i en lang periode med gateprotester.

Men hva da med reformisten Masoud Pezeshkian, den sjette kandidaten som regimet har gått med på at skal få stille? Ifølge Shahi, er hans plassering blant kandidatene knyttet til at valgdeltakelsen i år er ventet å bli den laveste noen sinne, og dette igjen vil kunne bli sett på som et åpent uttrykk for mistillit til det islamistiske regimet.

– Iran kan fuske med valgresultatet, men de kan ikke fuske med valgdeltakelsen. Til det er det altfor mange som går rundt med mobiltelefoner. Hvis valglokalene er tomme, kan ikke regime hevde at valgoppslutningen var høy, sier han.

– Pezeshkian har fått passere gjennom nåløyet for å tiltrekke folk til stemmelokalene, slik at valgdeltakelsen kan bli høyere. Regimet trenger sårt en høyere valgoppslutning, forteller Shahi. Pezeshikian er en 70 år gammel lege, hvis far er en iransk aserbajdsjaner og hvis mor er en iransk kurder. 

Ifølge Shahi, nyter regimet i dag trolig ikke støtte fra mer enn rundt 15 prosent av befolkningen. Regimet er så forhatt hjemme at han i dag vil karakterisere «det iranske folket som det mest pro-israelske i Midtøsten», ettersom Israel er en erkefiende av det islamistiske regimet. 

Favoritten, derimot, til å vinne valget er den 59 år gamle Saeed Jalili. Han var soldat under iran-irak-krigen på åttitallet, og mistet sin høyre fot under beleiringen av byen Basra, noe som ga ham utnevnelsen «en levende martyr». Han er utdannet som statsviter, og er ansett som en erkekonservativ.

TVILEN

Valget på fredag har kommet i stand i full hast, bare litt over en måned etter at president Raisi, best kjent som «slakteren fra Teheran», ble drept i helikopterulykken den 19. mai, en ulykke som også drepte utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian. 

Mens omverdenen ser ut til å ha slått seg til ro med at ulykken var forårsaket av dårlig vær og menneskelig svikt, er bildet et helt annet innad i Iran. Der lever både en generell mistillit til alt regimet sier side om side med et mangfold av konspirasjonsteorier.

Først anklaget enkelte politikere Israel for å ha forårsaket ulykken. Dette skulle være en hevn etter at Iran i måneden før angrep Israel med 300 droner, ballistiske missiler og cruisemissiler. Ulykken fant også sted nær grensen til Aserbajdsjan, og Israel samarbeider tett med Irans naboland, og har tilgang til flybaser i landet. Mossad bruker nabolandet som base. 

Da en vits spredte seg i Israel om at det hadde vært en Mossad-agent ved navn Eli Copter som hadde stått bak helikopterulykken, gikk Iran-allierte Hamas til og med ut med en fordømmelse av Israel.

Senere, imidlertid, har fokuset i Iran vært mer innenrikspolitisk, at helikopterulykken ble forårsaket av politiske rivaler til president Raisi. Selv har iranske myndigheter kun sagt at helikopteret ikke ble skutt ned.

Justine Green, en amerikansk ekspert på helikopterulykker, sier imidlertid at en etterforskning av hendelsen egentlig burde være en relativt enkel sak.

– Dette er som en obduksjon av et lik. Hvis det er noen knivstikk, vil en se det. Samme med helikoptre, hvis noen har fusket med utstyret, vil man kunne vite det, forteller Green til oss på telefonen fra USA. Green er selv en helikopterpilot. Han er utdannet advokat med fly- og helikopterulykker som spesialfelt, og er i dag blant annet involvert i rettsaken rundt flyulykken i 2019 av en Boeing 737 Max i Etiopia.

Ifølge statsviteren Shahi, er det nettopp fordi tilliten til regimet er så lav at folk flest ikke vil å kjøpe myndighetenes forklaring. – Nesten automatisk er det da mange som ikke vil tro på at et helikopter bare kan ha falt ned fra skyene, sier Shahi. På grunn av sanksjonene er det en kjent sak at Iran har store vansker med å få tilgang til reservedeler, og de tidligere presidentene Abolhassan Banisadr og Mahmoud Ahmandinejad var selv begge involvert i helikopterulykker.

DEN ØVERSTE LEDEREN

Men, sier statsviteren Shahi, helikopterulykken vil uansett få enorme følger for Iran og omverdenen, men ikke fordi en president har mistet livet.

I Iran er det den såkalte øverste lederen, altså Ali Khamenei, som sitter på den virkelige makten. Presidenten kan ikke motsette seg den øverste lederens politiske vilje. Men Khamenei er syk, og mange anslo at president Raisi lå best an til å bli utnevnt til den gjeveste posisjonen som Irans tredje øverste leder, etter grunnleggeren ayatollah Khomeini og etterfølgeren Khamenei. 

– Ulykken kom på et høyst sensitivt tidspunkt. Den øverste lederen nærmer seg enden på sitt biologiske liv, og er syk. Det er en kjent sak at Raisi var utpekt til å bli Khameneis etterfølger. Nå, etter ulykken, er det store spørsmålet hvem som vil ta over etter Khamenei, sier Shahi. I Iran spekuleres det i at Khameneis sønn, Mojtaba, nå ligger best an til å bli den neste øverste lederen. 

Når det gjelder selve presidentvalget fredag, er statsviteren Shahi imidlertid langt mindre i tvil. – Den øverste lederen vet nok allerede i dag hvem det er som vil vinne valget, sier han.

Iran ble en islamistisk stat etter revolusjonen i 1979 da sjahen ble fjernet fra makten. I april det året kunne Khomeini erklære at en «Guds regjering» hadde overtatt, og med 99.5 prosent av stemmene ble så en islamistisk grunnlov vedtatt.

ANTIVESTLIG

Blant grunnpilarene i det nye regime var en sterk antivestlig linje. Hovedfienden var USA, Den store satan, og deretter Israel, Den lille satan. Symboler ble også viktige, og kvinner ble tvunget til å gå med tildekket hår. For to år siden, da en kvinne ved navn Mahsa Amini ble anholdt på grunn av sin klesdrakt, og senere ble funnet drept, så en store protester over hele landet.

Ikke bare kvinner har klare kleskoder i det revolusjonære Iran, mindre kjent er det at også menn må kle seg på en spesiell måte. Slips, for eksempel, er ulovlig i Iran. Og en vil aldri se en iransk leder ikledd slips ettersom dette klesplagget blir sett på som vestlig, noe som da vil kunne undergrave selve revolusjonsånden i Iran. Slipset blir ansett som et kristent kors.

Ikke overraskende blir Iran regelmessig anklaget for å bryte menneskerettighetene. Men et svar regimet til stadighet gjengir er at ideen om universelle menneskerettigheter kun er en vestlig ide som brukes for å undergrave deres regime og at disse da heller ikke kan forenes med islam.

– Regimet forfekter at tanken om universelle menneskerettigheter er en trussel mot Irans suverenitet, sier Rose Richter. Et gjentakende stridspunkt med Vesten er nettopp kvinners posisjon i det iranske lovverket.

– Kvinners posisjon er ifølge loven underlagt menns posisjon, og dermed, sier regimet, kan en ikke forene dette med universelle menneskerettigheter, forklarer Richter.

       Selv om regimet forfekter et slikt tankegods, tror hun at det kun er ytterst få i Iran støtter disse ideene til tross for at revolusjonen nå har dominert landet i 45 år. – Iranere er høyt utdannet, og 68 prosent av doktorgradene tas av kvinner. En må også huske på at Iran, før revolusjonen, selv var aktivt med i FN i utformingen av menneskerettighetserklæringen av 1948. Så de kan ikke bare riste dette bort, sier hun.

       For å skjønne Iran, sier Richter, må en forstå at landets politikk gjerne svinger som en pendel mellom kompromissløs fundamentalisme og perioder med en mer reformvillig regjering, men kun når regimet ser seg tjent med det.

– Men uansett tillater ikke regimet noen virkelig opposisjon. Regimet ser på folket som en fiende, og kritikk kan straffes med døden, forteller hun. Bare i fjor ble 853 mennesker henrettet i Iran, det høyeste tallet på åtte år.

       Shahi er enig. – Før var det noen som ennå håpet på at et slags demokrati kunne eksistere innenfor et diktatur, at en folkevalgt president på sett og vis kunne fungere uavhengig av den øverste lederen. Men i de siste 15 årene er det blitt klart at dette ikke en gang er mulig, sier han.

       Iran er et land med 88 millioner innbyggere, og regimets manglende grasrotstøtte er også knyttet til at befolkningen er usedvanlig sammensatt etnisk sett. Kun rundt halvparten av landets befolkning er persere, andre er asserere, arabere, kurdere, og en lang liste mindre minoriteter. Irans oljerikdom er for eksempel i stor grad konsentrert i sørvest, i områdene der arabere bor, men arabere blir også sterkt undertrykket i Iran og lever gjerne i dyp fattigdom. Landets sunnimuslimer, forøvrig, utgjør rundt 12 av befolkningen, og er formelt utelukket fra posisjonen som øverste leder, ettersom den skal holdes, ifølge loven, av en sjiamuslim.

       Men 45 år etter revolusjonen er Iran en stormakt i Midtøsten, og dominerer hele fire arabiske land, Irak, Libanon, Syria og Jemen. Ved hjelp av de mange geriljagruppene de finansierer og bevæpner i Midtøsten, som Hamas og Hizballah, kjemper Iran også en endeløs krig mot Israel. Og det forventes heller ingen store endringer i denne utenrikspolitikken som følge av presidentvalget fredag.

BELEIRET

Det er heller innenrikspolitisk at en vil kunne få et større drama. I hovedstaden Teheran ble det skutt opp fyrverkeri da det ble kjent av president Raisi var død. Regimet må i dag bruke stadig mer brutale metoder for å undertrykke både kritikk og ikke minst de gjentakende protestbølgene. 

– Regimet ser i dag på seg selv som beleiret. Hvert annet eller tredje år får vi enorme protestbølger over hele landet mot dette regimet, protester som vitner om en bred misnøye. Og hvis dette er et barometer, er regimet virkelig på usikker grunn, avslutter Richter.

Krig er forferdelig – men av og til er den også surrealistisk. I går var jeg på åpningen av en kunstutstilling midt inne i en krigssone.

(Karmiel): Det var ikke lett å finne fram til WeArt galleriet i den lille byen Karmiel. GPS-signalene i hele nord-Israel er nemlig blokkert av det israelske forsvaret i håp om å forvirre mellomdistanserakettene til Hizballah-geriljaen i Libanon.

            Etter å ha tatt i bruk åttitallsmetodene – som å bruke kart og spørre folk i gatene – fant jeg omsider det lille lokalet. Og sant nok, det lå i et farlig område sør for grensen til Libanon.

Helt siden den 7. oktober, da Hamas angrep Israel fra sør, og startet krigen som nå utspiller seg, har Hizballah-geriljaen angrepet Israel fra nord, som for å støtte sine islamistiske partnere.

            Men nå kan det gå fra vondt til verre. For i disse dager ser en flere og flere tegn til at det kan gå mot en storkrig mellom Israel og Hizballah, en krig som vil kunne bli langt mer brutal enn den i Gaza. Men i mellomtiden åpnet da denne kunstutstillingen oppe i det hele.

            Galleriet lå i et industriområde, i etasjen over en lokal kafe. Det var ingen «store» kunstnere som deltok i utstillingen, bare lokale hobbykunstnere som hadde et behov for å uttrykke seg. Israelere er ofte usedvanlig kreative, med en sterk trang til å uttrykke seg. Og, akkurat som etter nine-eleven i USA, hadde mange et behov for å uttrykke sine følelser rundt Hamas-massakren i Israel den 7. oktober.

HÅPET

Det peneste maleriet, imidlertid, hang rett ved inngangen, og var malt av en George Dobenko. På avstand så det mest ut som et vanlig verdenskart. Men i det man nærmet seg, ble det klart at i stedet for stater og land, var verdenskartet malt som to store, flotte og fargerike blomsterbuketter. Selv når alt er som mørkest er det alltid de som velger å se lyset.

            Det var imidlertid på denne utstillingen i nord-Israel at jeg første gang hørte om en ung 22-årig kvinne kalt Amit Mann. Hun hadde vært en ambulansearbeider fra sørlige Israel. På grunn av hennes uvanlige skjebne hadde en av kunstnerne i galleriet malt et portrett av henne.

            Ved halv sju tiden om morgenen den 7. oktober ble kibbutzen Amit Mann bodde på, Kibbutz Beeri rett ved grensen til Gaza, angrepet av Hamas-aktivister. Mennene gikk fra hjem til hjem, og drepte de de fant. Amit Mann løp da til legeklinikken i kibbutzen, der hun og andre begynte å behandle sårende. 

HÅPLØSHETEN           

Men snart nærmet Hamas-aktivistene seg også legeklinikken. Amit forsøkte å tilkalle hjelp, men ingenting nyttet. Omsider skjøt Hamas-aktivistene seg inn på stedet, og Mann og alle i legeklinikken ble drept der og da. 

            Ambulansearbeideren hadde ikke vært noen kjent kvinne i Israel. Men etter hennes død viste det seg at hun, kort tid før massakren, hadde gått i studio og tatt opp seg selv synge en sang. Og slik lød teksten i sangen hun sang:

– Ingenting kan skade meg. Ikke en annen kvinne, ikke kuler fra terrorister. Jeg har grått om natten, jeg har vært bekymret om dagen, for jeg har vært redd for at noe skulle skade meg. Men ingenting skal skade meg, sang hun i opptaket som nå ligger på YouTube.

I minuttene før Hamas-aktivistene stormet legeklinikken skjønte hun imidlertid at alt håp var ute, og hun sendte en siste tekstmelding til sin familie. «Jeg tror ikke jeg kommer ut herifra. Be for oss, vær så snille». Kort tid senere var hun drept.

Hun stirret på meg fra dette portrettet. Amit Mann var en pen ung kvinne med langt hår. Hun så rolig ut på bildet. Og det var da jeg stod foran henne i kunstgalleriet at jeg plutselig kom til å tenke på en e-post jeg selv hadde fått for sju år siden. En lokal kvinnelig kunstner, Meirav Ben Moshe, skulle delta i en utstilling i galleriet i kibbutz Beeri, tilfeldigvis den samme kibbutzen som Mann kom fra. Og hun ville gjerne at jeg skulle hjelpe til med å oversette utstillingens katalog fra hebraisk.

GRENSESPRENGENDE

Temaet for utstillingen var «Grenser», disse menneskeskapte hindrene i naturen som ofte skiller en befolkning fra en annen befolkning. Rett vest for kibbutzen lå jo grensen til Gaza, og det israelske militæret hadde bygd et formidabelt grensegjerde der som skulle hindre at noen noensinne skulle kunne storme inn i Israel.

Folkene i de sosialistiske kibbutzene rundt Gaza var imidlertid kjente for sin fredsaktivisme, og mange søkte kontakter på den andre siden av grensegjerdet, blant palestinerne i Gaza. Avstanden mellom israelerne og palestinerne var kort, men de stod likevel så farlig langt unna hverandre.

Men nettopp fordi kibbutzene var så nære Gaza hadde befolkningen der i over ti år også blitt bombardert av Hamas-raketter – helt siden islamistbevegelsen tok kontroll over Gaza-stripen i 2007. For dem var det del av livets rutine å løpe i bomberom.

Mens jeg stod foran maleriet av Amit Mann begynte jeg å lete på telefonen etter den teksten jeg var blitt bedt om å oversette. Og slik gikk deler av den: 

– Når en lever her, lærer en å omfavne frykten. Du lærer å leve med det som er bra og det som er mindre bra, men det er mye bra her. I mine øyne er Kibbutz Beeri faktisk et av de beste stedene en kan oppdra barn. Vi har også varselssystem og bomberom, noe palestinerne på den andre siden av grensen ikke har, het det i teksten.

            Kibbutzen, det lille samfunnet, hadde rundt tolvhundre innbyggere den 7. oktober. Over ti prosent av befolkningen ble drept da Hamas-aktivistene kom seg over grensen den morgenen. Andre ble tatt til Gaza som gisler. Galleriet ble brent til grunne.

Konflikten i Midtøsten framstår lett som en endeløs krig som aldri ser ut til å ville ta slutt. Men i virkeligheten er regionen inne i en prosess av raske endringer, noe en også ser nettopp i konflikten.

En storkrig kan bryte ut i Midtøsten når som helst nå, og hele regionen balanser i dag på stupet. Det er ingen hemmelighet at Iran, støttet av militante grupper i Libanon, Syria, Irak og Jemen, planlegger et angrep mot Israel. Men til og med denne situasjonen viser hvordan regionen har endret seg i de siste årene.

            I ti måneder har man snakket om krigen i Gaza som om den stort sett er begrenset til Israel og Hamas, og med Gazas sivilbefolkning i midten. Men dette, viser det seg, har vært et altfor enkelt perspektiv. Krigen i Gaza er i langt større grad en krig mellom Israel og Iran, der Iran bruker Hamas som sine betalte leiesoldater. 

            Nøkkelpersonen i alt dette er Qasem Soleimani, den iranske generalen som ble drept av USA i 2020. Det var han som klekket ut planen om å omringe Israel med det som ble kalt en «ring av ild». Iran skulle ikke selv delta i de planlagte krigene, men Israel skulle omringes av militante styrker som hele tiden ville ligge som en kniv på strupen mot Israel, og til syvende og sist også kunne virkeliggjøre drømmen til det islamistiske regimet om å ødelegge hele staten Israel en gang for alle.

            Ta da Hizballah som eksempel. Hizballah er verdens sterkeste geriljaorganisasjon, og sitter på over 150 000 raketter som de har fått fra Iran. Hizballah har evnen til å slå ut all infrastrukturen i Israel skulle en beslutning tas. Men i tillegg til Hizballah, har Iran bevæpnet selv grupper over 2000 kilometer unna Israel, i Jemen, som houti-geriljaen, som også får raketter som så blir sendt mot Israel. Og selvfølgelig Hamas og ikke minst væpnede grupper i Irak og Syria.

FARLIG KLIMAKS

På den ene siden nærmer man seg da akkurat i disse dager et punkt der Soleimanis plan kan være i ferd med å settes ut i live. Hvert øyeblikk nå. På den andre siden signaliserer Israel at man ikke lenger er villige til å leve med en slik trussel hengende over landet. Da Hamas-lederen Ismail Haniyeh nylig ble drept i Teheran, sendte Israel budskapet om at krigen i så fall også vil ramme Iran. Og dermed er hele Irans strategi de siste tiårene, der altså andre skal kjempe Irans kriger, i fare. Hizballah, som eksempel, ble etablert av Iran i Libanon allerede tilbake i 1982, bare tre år etter den islamske revolusjonen i Iran. 

            Et annet hovedmål, sett fra Irans øyne, med Hizballah, har vært å sørge for at Israel aldri ville våge å angripe Iran og atomprogrammet der. Hvis det skulle skje, ville Hizballah bli aktivert. Men det at Israel i mindre grad nå er villig til å kjempe mot Irans stedfortredere, og i større grad mot Iran selv, viser noe om hvordan regionen har endret seg. Israel tror i dag at hvis Iran blir svekket, vil Hizballah og Hamas bli svekket. Slik ser bildet ut i Israel.

ISRAEL EN FARLIG PARTNER

Men fra USAs ståsted, ser virkeligheten ganske så annerledes ut. Israels drap på Hamas-lederen Haniyeh ble bare nok et tegn på at Israel ikke lenger er en stabil alliert partner, men heller er både uforutsigbar og til tider selv en fare for amerikanske interesser i Midtøsten. Haniyeh var en nøkkelperson i forhandlingene om en våpenhvile i Gaza, og Israel besluttet å drepe ham. USA, gjennom CIA, er dypt involvert i meklingen, og fra Washingtons side ble drapet sett på som et bevisst forøk fra Israels side på å forhindre en våpenhvile.

            Men det går dypere enn som så. Mange i Washington frykter at Israel i virkeligheten prøver å trekke USA inn i en krig mot Teheran, slik at USA på sett og vis vil gjøre jobben for Israel. Et scenario vil være at Iran og Hizballah nå angriper Israel, Israel svarer mot begge, og at USA blir bortimot tvunget til å involvere seg. Det er ingen tvil om at hele Midtøsten ville ha sett annerledes ut uten et fundamentalistisk islamistisk regime i Iran, men det betyr ikke at USA ønsker å utkjempe en krig mot Iran nå.

            Det at Israel i større grad framstår som en trussel mot USAs interesser i Midtøsten er da enda en enorm endring som regionen går gjennom. Forholdet mellom Israel og USA er selve ankeret i hele Israels sikkerhetspolitikk, og Israel vil framstå som et lite og svakt land uten Washingtons kontinuerlige støtte.

SYNET FRA IRAN    

I Iran, imidlertid, ser dette bildet ikke overraskende igjen helt annerledes ut. Iranske ledere har allerede sagt at de ikke tror at Israel ville ha kunnet gjennomføre attentatet mot Haniyeh uten at de på forhånd hadde fått grønt lys fra Washington. Så i Iran er det mange som tror at alt det som nå skjer i stedet er et avtalt spill mot Iran. Dette igjen understøttes av at USA aldri tidligere har hatt så mange krigsskip i regionen.

            Så i Iran er frykten at USA og Israel nå sammen ønsker å framprovosere en krig mot Iran for å ta ut det iranske atomprogrammet i øyeblikket før Teheran kan oppnå en farlig atombombekapasitet. Atomenergibyrået i Wien har gjentatte ganger de siste månedene advart om at Iran nærmer seg en slik kapasitet, og Iran selv har hintet om at de vil kunne endre atomprogrammets formål, som de til nå har sagt at kun er fredelig. Som følge av disse endringene i Midtøsten, vil nok Iran da også, når denne runden en gang er over, trolig framskynde sitt atomprogram.

            Det er ingen tvil om at Iran er under press. Inntil nylig var situasjonen rundt Israel slik at den tjente Irans interesser. En utmattelseskrig pågikk mellom Israel og Hizballah, en krig som ikke viste noen tegn til å ta slutt, og i mellomtiden var verden opptatt av alt annet enn Irans atomprogram. Nå, derimot, har Israel i stor grad fjernet Hamas som en militær trussel, og Iran risikerer nå at selv Hizballah, Irans andre viktige kort, vil kunne bli svekket. Skjer det, har ikke Iran lenger den framtidige trusselen mot Israel som de har brukt tiår på å bygge opp.

            Da Israel startet bombarderingen av Gaza etter Hamas-massakren i oktober, var verdens fokus som kjent først og fremst rettet mot den palestinske kyststripen. Men sett fra Israels side, var dette allerede da en krig mot Hizballah. En av grunnene til at Israel bombarderte Gaza så intenst var nettopp for å signalisere til Hizballah ved nordfronten om å holde seg unna. Israel ville vise Libanon hva som ville skje hvis Hizballah blandet seg. Kort tid etter at Hamas angrep, begynte Hizballah også å bombe Israel, men passet samtidig på å ikke utløse en storkrig.

ISLAMISTENES OPTIMISME

Sett fra islamistenes side, ser imidlertid bildet nok en gang helt annerledes ut. Planen om å omringe Israel med denne «ringen av ild» er selvfølgelig ikke ny. Og da Hamas-lederen Yehiyeh Sinwar beordret angrepet mot Israel i oktober, forventet han at Hizballah og andre makter i Midtøsten ville involvere seg i det som skulle bli en historisk og apokalyptisk storkrig mot Israel. 

Hvorfor det ikke skjedde, er uklart. Kanskje var det fordi USAs president Joe Biden sa «don’t», sendte amerikanske hangarskip til regionen, og truet å gå til krig. Men sett fra islamistenes side ble likevel to ting klart: Israel er langt svakere enn en har trodd, og langt mer avhengig av USA en tidligere antatt. Og ikke minst, deler av Israel kan erobres, Hamas nådde hele tre mil inn i Israel før de ble slått tilbake av de israelske styrkene. Til tross for ødeleggelsene i Gaza, er den pågående krigen i Gaza, sett med islamistenes øyne, en enorm suksess. Israel framstår ikke lenger som uovervinnelig, og landet blir mer og mer isolert internasjonalt. Nå har man oppskriften for hvordan det skal gjøres neste gang.

HISTORISK ENDRING

Men en enda mer dyptgående endring av Midtøsten kom i april, da Iran, for første gang noensinne, angrep Israel direkte, og med over 300 langdistanseraketter og droner. Dette i seg selv varslet en enorm opptrapping av konflikten, og varslet nettopp at den fra nå av vil kunne bli utkjempet direkte mellom de lokale stormaktene Iran og Israel.

Men rakettene som ble sendt mot Israel måtte passere over arabiske land, inkludert Jordan og Saudi Arabia. Og utrolig nok, en koalisjon av arabiske land som også fryktet Irans rolle i regionen, skjøt da ned rakettene før de nådde Israel. At arabiske land skulle komme til å forsvare Israel militært ville jo selvfølgelig ha vært utenkelig for bare få år siden.

Disse endringene Midtøsten da har gått gjennom den siste tiden vil selvfølgelig også få enorme konsekvenser for regionen. For de rundt to millioner menneskene som bor i Gaza er det små håp i sikte, selv etter en våpenhvile. Israel vil trolig ikke tillate at Hamas vil kunne bygge seg opp igjen, noe som vil kunne legge kjepper i hjulene for enhver gjenoppbygging. Ikke uten grunn sammenlikner palestinere det som skjer i Gaza med den såkalte «katastrofen» fra 1948. Og så lenge statsminister Benjamin Netanyahu styrer Israel, vil en aldri se noen tostatsløsning på konflikten.

Når det gjelder Libanons framtid, begynner det å bli klart at hvis det ikke går mot en storkrig mellom Israel og Hizballah nå, vil den komme om ikke mange år. Israel ser nå i mindre grad ut til å ville være villig til å leve med Hizballahs trussel hengende over seg. Og denne krigen vil kunne bli langt verre enn det en ser i Gaza i dag.

Men nettopp på grunn av endringene Midtøsten nå går gjennom vil en trolig også se enkelte positive endringer om bare få år. Etter at Gaza-krigen vil være over, er det nok bare et tidsspørsmål før Israel og Saudi Arabia, den klart viktigste arabiske staten i dag, inngår en fredsavtale. Og når det skjer, vil den historiske arabisk-israelske konflikten i stor grad være over. En vil ennå ha, for eksempel, den palestinsk-israelske, men den vil være mer lokal, siden den store overhengende episke konflikten i stor grad vil være en del av fortiden. Og da vil nok ikke Midtøsten-konflikten lenger heller framstå som en evig-varende krig uten ende.

ENNÅ ULØST

Et aspekt som derimot ikke vil se noe håp er alt tilknyttet Den arabiske våren. For bare noen år siden drømte verden – og ikke minste millioner av arabere selv i de forskjellige landene – om et helt annet Midtøsten. Men i dag er håpet om demokrati i den arabiske verdenen nærmest slukket. Vanlige folk som i noen måneder opplevde frihet i land som Egypt vil selvfølgelig ennå huske hvordan det en gang var, og det er viktig. Men i dag er militærregimene tilbake i bortimot full kontroll. Og mens det er avgjørende å løse den palestinsk-israelske konflikten for nettopp palestinerne og for israelerne, vil ikke Midtøsten løse sine aller viktigste og grunnleggende problemer før de undertrykkende regimene en dag blir erstattet av noe mer demokratisk og representativt.

Med bakgrunn i krigen i Gaza hadde journalisten Christian Borch opphøyet seg til dommeren av det jødiske folket, og samtidig trukket konklusjonen: «Dagens jøder oppfører seg som nazister».

Det er nok med den ekstremt generaliserende og rasistiske karakteristikken i dette utsagnet til å lukte at noe er galt.

Hva er det en tenker når en leser at jøder oppfører seg som nazister om ikke nettopp industrielt massemord og konsentrasjonsleire. Men for å komme med et slikt utsagn må en være historieløs: I sine år ved makten drepte nazistene millioner av mennesker, inkludert også seks millioner jøder. I Gaza-krigen er, ifølge uverifiserte tall fra islamist-bevegelsen Hamas, i overkant av 40 000 mennesker drept.

Det er ingen tvil om at krigen i Gaza, som Hamas tok initiativ til med sin massakre den 7. oktober, er brutal. Sivile har betalt og fortsetter å betale en forferdelig pris. Men sammenliknet med for eksempel USA og Vestens krigføring mot Irak eller Syrias krig mot sitt eget folk, er tapstallene i Gaza langt, langt lavere. I Irak ble trolig over 600 000 mennesker drept, i Syria en halv million. Men her ser en ikke et liknende behov for å snakke om nazister.

Så hvorfor med jødene? Zvi Rex, en kjent israelsk psykiater, sa en gang noe som senere kom til å bli sitert utallige ganger: «Tyskerne vil aldri tilgi jødene for Auschwitz», postulerte han. Men stopp et øyeblikk her, kjære leser, og tenk litt på denne heller uvanlige setningen.

       Psykiateren sa ikke at jødene aldri ville tilgi tyskerne for folkemordet. I stedet sa Rex at tyskerne aldri ville tilgi jødene for Auschwitz. 

       Hva i all verden var det han mente? Ifølge Rex, var Holocaust en slik unik skamplett i både Tyskland og Europas historie – for hvordan kunne en typisk europeisk kultur skape et slikt industrielt folkemord på en slik enorm skala – at det førte til tvil og skyldfølelse som det kunne være vanskelig å leve med og å bearbeide. Og for å komme seg forbi denne skyldfølelsen vokste det da fram et behov, blant enkelte, for å sammenlikne jødene med nazistene. For hvis nettopp jødene, nazistenes ofre, var blitt som nazistene, ble ikke «vår handling» lenger like unik og forferdelig.

       Det er seriøse folk som har tenkt på dette fenomenet. I etterkrigstiden forsøkte den såkalte Frankfurter-skolen, som filosofen Theodor Adorno var del av, å forstå tendensen de så rundt seg. De kalte besettelsen av å sammenlikne nettopp jøder med nazister som en slags «sekundær antisemittisme», motivert av det også de beskrev som et ønske om å bli kvitt en enorm historisk skyldfølelse.

       I sin tekst, imidlertid, nærmest fnyser Borch av at hans argument vil kunne bli beskrevet som antisemittiske. I bakgrunnen venter poenget om at «en må kunne kritisere Israel uten å bli kalt en antisemitt». Dette er, imidlertid, kanskje et av de mest uredelige argumentene i den arabisk-israelske debatten. Det er da ingen, absolutt ingen i verden som hevder at Israel ikke kan kritiseres

       Med det betyr ikke at all kritikk er legitim, for eksempel rasistisk-motivert kritikk er det ikke. Eller for å si det på en annen måte – det må også gå an å kritisere Israel uten å påkalle nazistene. Og i sin kritikk har Borch gått så langt over streken at de røde linjene dessverre ikke en gang kan skimtes i det fjerne. Det er faktisk mange mørke tiår siden det ennå var greit å komme med setninger som at «dagens jøder oppfører seg som nazistene». Trolig uten viten har Borch nå skrevet seg inn i en lang og tvilsom tradisjon.

       Tilfeldigvis hadde det seg også slik at Borchs tekst i Nettavisen kom samtidig med at Jan Heirat, direktøren for Holocaust-senteret, i en artikkel i Aftenposten advarte akkurat mot slike sammenlikninger, og sa at de vitnet om en manglende bevissthet. Og ifølge enkelte formelle definisjoner på antisemittisme blir slike sammenlikninger da faktisk også for antisemittiske å regne.

       Nei, jeg tror ikke at Borch er en antisemitt. Men hans tekst er det. Hans stygge generaliseringer er nok til å konkludere det. Og det er ikke første gang noe slikt skjer. I en artikkel i Aftenposten i 2006 skrev forfatteren Jostein Gaarder kanskje den mest antisemittiske teksten som er blitt skrevet på norsk siden den andre verdenskrigen.

       Men Gaarder er jo både en antirasist og en mann engasjert i humanitære spørsmål. Likevel maktet Gaarder å beskrive den israelske regjeringens handlinger – dette var under Libanon-krigen – som et resultat av tvilsomme karaktertrekk ved det jødiske folket. En må anstrenge seg for å finne en styggere tekst skrevet med norske ord. Heller ikke Gaarder tror jeg besitter noe brennende hat, og han selv vil stille seg fullstendig uforståelig til noen anklager om antisemittisme. Men likefult er teksten klassisk antisemittisk. En mulighet er da at verken Gaarder eller Borch egentlig har forstått rekkevidden av sine egne ord.

I sin artikkel skriver Borch videre at moderate israelere nå må mobilisere seg, ellers så vil antisemittismen i verden bare vokse. Det er vel kun når en kommer med slike generaliserende utsagn om at jøder er som nazistene at en ikke legger merke til at hundretusener av israelere, til tider opp til utrolige 10 prosent av befolkningen, hver helg er ute i gatene for å protestere mot statsminister Benjamin Netanyahu.

       Men Borchs utsagn vitner om noe annet, lagt verre. Det han gjør er å beskylde jødene selv for antisemittismen. For hvis altså ikke jødene tar skritt, er det jødenes feil hvis antisemittismen vokser. Da har Borch misforstått rasismens natur. Det er aldri rasismens ofre som er skyldige i rasismen. Alle er jo ikke rasister, og rasisme er først og fremst en sinnstilstand hos de som da er det. Å snu opp ned på dette blir en fullstendig forvirret forståelse av rasismens natur.

       Hvorfor Borch valgte å skrive sin tekst, hva slags motivasjon han hadde, er det umulig å vite. Men det er ikke urimelig å anta at Borch, med atmosfæren i Norge i dag rundt alt som har med Israel å gjøre, i det minste kan ha tenkt at folk er mer mottakelige nå enn før for slik ideer der jøder og nazister blir satt i samme bås. Og dette er en særdeles trist konklusjon å trekke. Helt sikkert, derimot, er det at Borchs tekst vil gi antisemittismen i Norge en real kraftinnsprøytning.

       I hele sin tekst, gang på gang, referer Borch til en enkelt israelsk historiker og hans artikkel i The Guardian. Det er nesten som om Borch gjemmer seg bak teksten for å kunne komme med sitt unike argument om jødene. 

I denne artikkelen, som var på trykk i august, legger professor Omer Bartov fram hard, men legitim kritikk av Israel, og han snakker om de antidemokratiske strømningene, om rasismen og fascismen som har funnet fotfeste også der, og ikke minst Israels krigsforbrytelser. Bartovs ekspertise er nettopp mellomkrigsårene i Europa, og han mobiliserer sin akademiske kunnskap til å beskrive hvordan nazistene ødela det tyske samfunnet bit for bit. Og med empati vil han gjerne advare sitt eget samfunn om hva som kan skje. Professoren var trist og bekymret. Men ikke en eneste gang i sin lange tekst kom Bartov med en dramatisk og generaliserende anklage om at «dagens jøderoppfører seg som nazister». Det er noe helt annet, og det var Borchs ord.

Utenfor sitt lille telt i Dir el Balah – og med mobiltelefonen i hånden – forsøker professor Hassan Abu Jarad å gjøre det han kan for å holde liv i Gazas høyere utdannelse. Alle universitetene er utbombet

(Jerusalem): – Dette er ikke lett, sier han til oss på telefonen. – Universitetene ligger som døde. Rent fysisk er det lite igjen av dem. Men vi forsøker å fortsette med undervisningen likevel, sier Abu Jarad.

       Ett år etter at Gaza-krigen startet den 7. oktober i fjor, og til tross for de store ødeleggelsene, er professor Abu Jarad blant dem som jobber iherdig med å redde den høyere utdannelsen i Gaza. I samarbeid med 300 forelesere, arrangerer Abu Jarad online-undervisning for studentene.

       Siden minst 1.7 millioner av Gazas rundt 2.2 millioner innbyggere står uten hjem, foregår det vanligvis slik: Professorene vil undervise foran et mobilkamera i sine familiers flyktningetelt, mens studentene, hvor enn de er, følger undervisningen i sine telt, på deres telefoner.

KJEMPER VIDERE

Men selv uten sitt hjem og med kun enkle eiendeler i det lille teltet, er ikke professor Abu Jarad blant de som vil la seg stoppe med det første.

– Vi kommer aldri til å gi opp, sier professoren til Khrono. Den 69-år gamle professoren har en fortid som både student og foreleser i USA, men nå, ett år etter at krigen startet, er den ikke lenger så unge mannen nesten på bar bakke igjen. Hjemmet i Bait Lahia i nordlige Gaza ble forlatt for flere måneder siden, og han vet ikke om han vil ha noe å gå tilbake til.

Høyere utdannelse i Gaza ville faktisk ikke ha vært den samme uten nettopp Abu Hassan, som er professor i anvendt engelsk lingvistikk. Han var direkte involvert i etableringen av flere av Gazas universitet, inkludert Det islamske universitetet i 1979 og al Azhar i 1990.

Men nå er mye av livsverket hans i ruiner. Før krigen, altså før den 7. oktober i fjor da Hamas startet det hele med en massakre av rundt 1200 israelere, var det rundt 80 000 studenter i høyere utdanning i Gaza. De var fordelt på elleve universiteter, inkludert al Aqsa universitetet, al Azhar, Det islamske universitet og Gaza universitetet. Alle er nå, i mindre eller større grad, bombet og ødelagt.

HEL GENERASJON TAPT

Også utenfor Gazas beleirede grenser har det vokst fram en dyp frykt for at en hel generasjon av palestinere kan gå tapt, at en hel generasjon vil bli stående uten utdannelse eller uten formelle akademiske diplom. I april, etter seks måneder med krig, skal, ifølge FN, minst 5479 universitetsstudenter ha blitt drept. Ytterligere 271 lærere og 95 professorer skal også ha mistet sine liv. Blant de mange drepte var også professor Sufyan Tayeh, som mistet sitt liv i et israelsk bombeangrep. Han var ansett som verdensledende innen sitt felt i fysikk og anvendt matematikk.

En underseksjon av FN gikk da så langt som å anklage Israel for å gjennomføre et «scholasticide», altså en variasjon av ordet genocide, folkemord. 

BOMBET FRAMTIDEN

Ghassan Khatib er en palestinsk toppolitiker og en tidligere leder ved Bir Zeit universitetet på Vestbredden, er oppbrakt. Han tror konsekvensene av den intense krigføringen og ødeleggelsene av universitetene vil bli følt ikke bare i de neste par årene, men i mange tiår framover.

– Israelerne bomber framtiden vår. Ved at det ikke lenger vil finnes noen høyere utdanning i Gaza, vil selv de framtidige generasjonene bli preget. Dette vil gi en forferdelig langtidsfølge for hele samfunnet. Et samfunn uten høyere utdannelse vil tape både økonomisk og i alt som har med utvikling å gjøre, sier Khatib i et intervju med Khrono. Han tror Israels egentlige mål er å gjøre Gaza ulevelig.

Ifølge Israel, er målet med krigføringen å knuse Hamas som en militær trussel, og å redde ut de israelske gislene som Hamas tok inn i Gaza for et år siden nå. Hamas tok over 240 gisler, nå skal det være rundt 100 igjen. Hvor mange av dem som ennå er i livet inn i Gaza, vites ikke.

IDF, den israelske hæren, benekter tvert at noen av universitetene er blitt ødelagt som del av en større plan, og framholder at universitetsbygninger kun er blitt bombet ettersom Hamas eller Islamske Jihad brukte dem i krigen.

TATT PÅ KAMERA

Et unikt fenomen med denne krigen er imidlertid at Israel har nektet internasjonale medier adgang til Gaza. Dermed er det stort sett kun al Jazeera og lokale palestinske journalister som står for nyhetsproduksjonen fra krigssonen. Men også sosiale medier har spilt en stor rolle, og her har flere episoder tilknyttet nettopp universitetene blitt avdekket.

       I januar ble hele Israa Universitetet i Gaza by jevnet med jorden. Israel hadde hevdet at Hamas hadde oppholdt seg på stedet. Men universitetet ble faktisk først lagt i grus da israelske soldater, som hadde inntatt universitetet hele to måneder tidligere, besluttet å forlate området.

       Det var en lokal general på stedet ved navn Hiram Barak som ga ordren. Men han hadde ikke fått grønt lys til dette fra hærledelsen lenger opp i hierarkiet, og generalen ble irettesatt da universitetet ble bombet.

       Men det er også sannsynlig at generalen fikk denne blemmen på sitt rulleblad fordi sivile palestinere filmet hvordan universitet eksploderte, og la det ut på nettet, noe som så ble møtt med skrekk og gru.

       Israa universitetet hadde vært kjent blant annet for sitt imponerende juridiske fakultet, som hadde forsøk å plassere menneskerettighetene på dagsordenen innad i Gaza. Universitetet var ungt, kun ti år gammelt. I dag er det ingenting igjen av det.

       En annen episode som også skapte skrekk og gru involverte en israelsk soldat inne på biblioteket til al Aqsa universitetet. Dette universitetet var før krigen rangert som det beste i Gaza.

       Vel inne i biblioteket satt soldaten seg ned på en stol, med en bok i hånden, og begynner å bla i boken. Men bak ham, i bokhyllen bak ham, går andre bøker opp i flammer. Og det var dette bildet, der bøkene blir brent, som soldaten selv postet på sosiale medier. Også denne handlingen ble sterkt kritisert av den israelske hærledelsen.

– HEVN

Ghassan Khatib, som tidligere også var statsråd i den palestinske regjeringen, er ikke noen støttespiller av Hamas. Han vil ikke tvert avvise Israels anklage om at de militante islamistene i Gaza om mulig bruker universitetsbygningene i sin krigføring. Men likevel så kjøper han det ikke.

– Ok, så har de vært på ett sted. Men slik Israel bomber, må Hamas skjule seg absolutt overalt. Israel har jo bombet skoler, universitet, moskeer og sykehus, alt blir jo bombet. Jeg tror heller at alt dette dreier seg om en israelsk kollektiv avstraffelse motivert av et primitivt ønske om hevn, forteller Khatib.

Professor Mkhaimer Abu Saada var før krigen uten sammenlikning Gazas mest kjente statsviter. Han var go-to eksperten for utallige journalister som trengte en analyse av den Hamas-kontrollerte kyststripen, og han ble intervjuet av fjernsynskanaler verden over.

Før krigen underviste han ved al Azhar universitetet i Gaza by, et annet universitet som heller ikke finnes lenger. For professoren, rent personlig, ble den israelske bombarderingen til slutt for mye. Siden han og familien også hadde amerikansk statsborgerskap, greide de å komme seg over grensen til Egypt.

I en samtale med Khrono beskriver han de verste månedene i sitt liv. 

– Under angrepene ristet veggene bokstavelig talt, og drønnene fra nedslagene var enorme. Og av og til hørte man jo at smellene kom nærmere og nærmere. Jeg har knapt ord for å forklare hvor skremmende dette var, sier professor Abu Saada over telefonen fra Kairo.

Han og familien, som tilhørte de mer veletablerte i Gaza, bodde opprinnelig i Gaza by. Da bomberegnet ble for intenst, flyktet de til en slektning i Khan Younis lenger sør. Men snart var det ikke noe bedre der.

– Jeg visste ikke at mannen som bodde ved siden av oss var Hamas. Og en dag bombet Israel huset hans som stod bare noen meter unna oss. Vi var sikre på at vi skulle dø, sier han. 

HÅPLØST

Nå er han og familien i sikkerhet i Kairo. Men professoren vet ikke om han i det hele tatt har noe å komme tilbake til. Universitetet hans finnes ikke lenger. Og for hele Gaza, og ikke bare områdets høyere utdannelse, ser framtiden mørk ut, sier Abu Saada til oss.

– Dette er verre enn Naqba, sier han, og sikter til «katastrofen» i 1948, da Israel ble opprettet, og nær 700 000 palestinere enten flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem. Abu Saada var imidlertid aldri blant de som avviste en dialog, han søkte alltid en fredlig løsning.

– Ødeleggelsene nå er så omfattende at universitetene bare blir et aspekt av alt dette. Det palestinske samfunnet i Gaza er i grus, sier han til oss. 

Men også sinnet mot Hamas er stort i Gaza. På sosiale medier og spesielt i lukkede WhatApp og Telegram grupper blir Hamas fordømt og forbannet for å ha brakt den enorme lidelsen over Gaza gjennom angrepet den 7. oktober. Men selv etter et år med krig, greier Hamas likevel å opprettholde et terrorregime blant palestinerne, og det er kun de aller færreste som våger å stå fram og kritisere Hamas åpent.

Professor Abu Jarad er blant dem. – Hamas er fullstendig slått av Israel. Men krigen fortsetter fordi Hamas-lederne ikke vet hva de skal si til folket. De har påført Gaza så enorme ødeleggelser at de ikke vet hvordan de skal møte folket når denne krigen en gang vil være omme, forteller han fra sitt telt.

TERRORVELDE

Samme dag som professoren sa dette til oss ble en palestinsk mann fra Rafah skutt og drept av Hamas kun fordi han hadde kritisert islamistgruppen. Mohammad al Jazar hadde lagt ut noen kritiske bemerkninger mot Hamas på sosiale medier, og dette var nok. To Hamas-soldater dukket opp hos ham i Mawasi, et område i sør der mange har søkt tilflukt. Al Jazar ble skutt, og mannen ble liggende å blø i sanden, for ingen våget å nærme seg.

Det er av frykt for at noen skal gjøre opprør mot deres regime at Hamas tar i bruk så brutale midler. Men professor Abu Jarads visjon for Gaza står i sterk kontrast til Hamas sin, og han er stolt av sitt palestinske folk, også når det gjelder høyere utdanning.

– Du vet at palestinerne er blant de best utdannede i Midtøsten, ikke sant? Det var vi som bygde Kuwait, det var vi som bygde Gulf-statene. Og vi vil greie det igjen, sier han stolt.

Innad i Midtøsten har palestinere et renomme som et generelt høyt utdannet folk. Når han snakker om at palestinere har bygd Gulf-statene, sikter han til de mange hundre tusen palestinerne som har bodd der. 

Heller ikke dette har vært lett. I 1991 ble rundt 300 000 palestinere plutselig fordrevet fra Kuwait som straff for at Yasser Arafat, den palestinske lederen, hadde stilt seg på Saddam Husseins side da Irak invaderte Kuwait. Arafat selv, for øvrig, var utdannet ingeniør i Egypt. Og en av grunnene til at Arafat i 1992 var villig til å gå inn i Oslo-prosessen var nettopp fordi han og hans PLO stod bankerott og alene tilbake i den arabiske verdenen etter at han ga sin støtte til Saddam.

SKAL GREIE DET

Tross ett år med har krig har ikke professor Abu Jarad mistet sin tro på fred. – Ingen vil gi opp Palestina, ingen vil gi opp Gaza. Vi kommer aldri til å gi oss. Og så lenge det er en okkupasjon, vil vi se motstand. Men hvis vi får en tostatsløsning, kan vi leve i fred. Vi er alle sønner av Abraham, og vi er fettere. Løsningen vi må finne må være politisk, ikke militær, sier han.

Og han er, kanskje utrolig nok, heller ikke pessimistisk når det gjelder framtiden til høyere utdannelsen i Gaza. – I dag når vi rundt 80 prosent av Gazas universitetsstudenter med vår online-undervisning. Selv i dag, mens det er krig, fortsetter vi å undervise. Og i øyeblikket krigen er over, vil vi sette opp store telt. Etter det igjen vil vi bygge opp universitetene igjen, sier han.

– Utdannelsen i Gaza er jo selvfølgelig negativt påvirket, men vi gjør alle vårt beste. Og vi vil greie å komme på beina igjen. Men ett stort problem som ikke vil bli løst ved at universitetene får seg nye bygninger er at studentene er traumatiserte. Og det vil vi slite lenge med, sier han.

Israel frykter at de akademiske boikottene av deres universitet om ikke lenge vil få en ødeleggende effekt også på landets økonomi.

(Tel Aviv) – Ja, vi har absolutt begynt å føle boikottene, sier Alon Liel, som er en foreleser ved Reichman-universitet utenfor Tel Aviv. – Dette kan ikke lenger ignoreres, og det vil få følger for hele samfunnet, sier Liel, som underviser i internasjonalt diplomati.

Men det er ikke først og fremst de erklærte boikottene israelerne frykter. Langt mer omfattende er det de kaller de stille boikottene, der israelske akademikere ganske enkelt holdes utenfor selv om ingen offisiell boikott er erklært.

Dette kan dreie seg om at israelske professorer sjeldnere blir invitert til konferanser. Eller at det er vanskeligere å publisere i relevante tidsskrift eller for eksempel å finne forskningspartnere.

– Fenomenet er bredt, sier Liel. – Jeg hører om doktorgradsstudenter som plutselig ikke lenger får støtte til sin forskning. Ingenting blir sagt åpent, ingen boikott er nødvendigvis erklært. Men israelske akademikere blir avvist, forteller han, mens han smaker på sin kaffe.

Vi sitter i Liels stue i byen Herzliah nær Middelhavskysten. På bordet foran oss ligger hans siste bok. Liel er en mangeårig fredsaktivist, og han er bekymret for sitt lands framtid.

GAZA-KRIGENS EFFEKT

Ett år inn i Gaza-krigen, som startet med Hamas sin massakre av 1200 mennesker den 7. oktober, begynner da israelerne også å frykte boikottenes ringvirkninger. Selve lokomotivet i Israels økonomi er forskningsorientert, først og fremst gjennom landets store høyteknologiske industri.

Flere norske universitet, inkludert OsloMet, er blant de som åpent har besluttet å avslutte sine samarbeidsavtaler med israelske universitet i protest mot krigføringen. Men den uoffisielle boikotten er langt vanskeligere å kvantifisere. Likevel tror israelske akadamikere at den vokser raskt.

Professor Gerald Steinberg er en statsviter som også leder organisasjonen NGO-Monitor, som følger fenomenet. 

– Ja, vi ser det hele tiden. Og uten internasjonalt samarbeid vil forskningsnivået hos oss bli svekket, noe som da vil få økonomiske følger, sier han. 

LANG HISTORIE

Ifølge Steinberg, har kravet om en akademisk boikott lange røtter. – Det begynte i 2001 under FNs konferanse i Durban om kampen mot rasisme. I NGO-forumet der ble en plan vedtatt som snakket om fullstendig isolasjon av Israel. Den akademiske boikotten var del av dette, forteller Steinberg til Khrono. Vi møtes på hans kontor i Jerusalem. 

– Durban skulle fokusere på kampen mot rasisme og andre former for xenofobi. Men konferansen ble i stedet kapret, ofte av trotskister, til å bli en ekstrem anti-israelsk plattform. Det ble så ekstremt at USA endte opp med å forlate konferansen i protest, forteller han.

Konferansen ble kontroversiell, men bare en måned senere kom al Qaidas angrep mot New York, og snart var alt annet glemt. Spirene var likevel lagt, og i et utkast til konferansens sluttkommunike ble det for eksempel snakket om å erklære sionisme, som forfekter ideen om en jødisk stat, som en form for rasisme.

– Hele målet var å gjenopplive 1975 beslutningen om at sionismen var rasisme. Men nå var Sovjetunionen borte, og det var ikke østblokken som ledet denne kampen. Nå kom anklagene i stedet fra radikale kretser i Vesten, sier professor Steinberg.

De israelske universitetene ble bekymrede, og de engasjerte en pensjonert statistiker til å følge utviklingen for å se om fenomenet tok av. Men i de første årene skjedde det knapt noe. Og definitivt ikke noe som kan sammenliknes med situasjonen i dag.

Ifølge Steinberg, har pro-palestinske aktivister siden, gjennom de siste 20 årene, gjentatte ganger så anklaget Israel for folkemord og etnisk rensing, noe som til slutt, sier han, kom til å dominere dagsordenen.

DEN STORE MISFORSTÅELSEN

Et vendepunkt så en da Den internasjonale domstolen i Haag i januar aksepterte et sørafrikansk krav om å anklage Israel for folkemord i Gaza.

Men her, sier Steinberg forbauset, har en hel verden, inkludert jurister, politikere, statsledere og journalister, misforstått en betydningsfull internasjonal beslutning. Det avgjørende ordet i domstolens beslutning var «plausable», og dette ble forstått som om at domstolen mente at det var «sannsynlig» at Israel kunne stå bak et folkemord.

Men beslutningen, sier Steinberg, var langt mer teknisk, og omhandlet om Palestina hadde en «rimelig rett» til å bli beskyttet mot folkemord og om Sør Afrika så hadde en rett til å fremme kravet.

Steinbergs tolkning blir støttet av dommer Joan Donoghue, som ledet Den internasjonale domstolen da Sør Afrikas krav ble framlagt. Hun ble spurt om beslutningen i et intervju med BBC.

– Jeg er glad for at jeg kan svare på dette. Domstolens test for å se om den skal pålegge tiltak bruker rimelighet som test. Men testen handler om retten til å fremme kravet. Domstolen sa ikke, og her må jeg korrigere noe som ofte blir sagt i mediene, at anklagen om folkemord var rimelig», sa hun. 

I dag, imidlertid, er det viden akseptert, nettopp som følge av den feilaktige tolkningen av Haag-beslutningen, at Israel står bak et folkemord. Ifølge Steinberg, har dette, sammen med pro-palestinske aktivisme på universitetene, skapt agendaen som fremmer kravet om boikott.

– En ser det samme nesten på hvert universitet. Men har en kjerne av pro-palestinske aktivister. Og rundt dem er flertallet, som kanskje ikke kan like mye om Midtøsten, men hele tiden hører ord som «folkemord» og liknende. Resultatet ser en til slutt i boikottene, han.

I mai, imidlertid, søkte også Karim Khan, aktor i den internasjonale straffedomstolen en arrestordre mot blant annet Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Netanyahu ble anklaget for å ha brukt «sult av sivile som våpen» og «utryddelse og mord som forbrytelser mot menneskeheten». 

Men en måned senere meldte FN-organet som først hadde advart om sult i Gaza, at det ikke hadde vært det. Så trolig vil fokuset heller være på om hvorvidt Khan vil kunne bevise at Netanyahu med overlegg har søkt å få sivile palestinere drept.

AVHENGIGE

Israelske universitet er sterkt avhengige av samarbeidet med Europa og EU. I 2023 ble hele 38 prosent av all israelsk forskning gjort i samarbeid med europeiske kollegaer. Blant landene som i langt mindre grad nå skal være villige til å samarbeide med Israel, ifølge en intern israelsk rapport, ble Norge framhevet.

Forskningsnivået i Israel ansees imidlertid som høyt, og Israel er medlem av en rekke store forskningsprogram i EU, inkludert Horizon. Tross framveksten av boikott, lyktes israelske initiativ godt i år også. Kun Tyskland og Frankrike hadde flere initiativ som kvalifiserte til finansiering av Horizon-programmet.

Men nå har enkelte universitet, først og fremst i Belgia, krevd å ekskludere israelere fra Horizon. Europakommisjonen svarte med å advare at å utelukke samarbeid kun på bakgrunn av en forskers nasjonalitet vil bli sett på som diskriminering.

– En utelukking kun på grunnlag av nasjonalitet er upassende og utgjør diskriminering, noe som er forbudt i henhold til avtalen, advarte Iliana Ivanova, EUs forsknings- og innovasjonskommisær, i juni i et brev til belgiske universitet. 

GJENSIDIG TAP

Ifølge professor Steinberg, er ikke kravene om boikott spredt likt på tvers av all fakultetet. I Europa, sier han, er det langt mer framtredende i samfunnsvitenskapelige fakultet, mens det står svakere i det han beskriver som de eksakte vitenskaplige fagene, alt fra IT til fysikk.

Og selv om han tror at den lokale forskningen vil lide, er han fullstendig overbevist om at den boikotterende siden også vil tape. 

– Vi er en ledende forskningsnasjon, og har mye å gi verden, i alt fra kunstig intelligens til økonomi og i felt som biologi og kjemi. Universitet som gir avkall på denne ressursen vil selv tape, sier han til Khrono. Israel investerer rundt seks prosent av sitt brutto nasjonalprodukt i forskning, noe som i fjor var den høyeste prosentsatsen i verden.

DEN HISTORISKE PRØVELSEN

Gadi Taub, som underviser i amerikansk historie ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, er kjent som The Bad Boy innad i den israelske akademiske verdenen. I tillegg til sin akademiske hatt, har han skapt en rekke fjernsynsserier, inkludert en om livet i barene og strippeklubbene i Tel Aviv.

Men hovedgrunnen til at han er en outsider er at han, i motsetning til det store flertallet, ikke tar avstand fra statsminister Benjamin Netanyahu. 

Taub går også lengre enn de fleste i Israel i sin kritikk av de utenlandske boikottene. Slik han ser det, har Hamas, med sin massakre av 1200 israelere den 7. oktober i fjor, presentert verden med et valg, og valget står mellom, sier han, sivilisasjon og barbariet.

HISTORISK

Ifølge Taub, representerer islamistbevegelsen Hamas et langt større fenomen som forfekter et militant, fascistisk verdenssyn som er i krig mot den vestlige tanken om demokrati. Og hvis man ikke støtter Israel i denne kampen, sier Taub til Khrono, vil det være de europeiske demokratiene som til syvende og sist vil tape. 

– Denne krigen har en historisk betydning. Dette er en test case for å se om en sivilisert nasjon kan nedkjempe barbariet som er villig til å brenne familier levende, men som også samtidig har lært å bruke våre verdier mot oss, sier Taub. – Det er Israels plikt å vise at det går, sier han.

– Det jeg imidlertid er redd for er at israelske akademikere, i håp om å unngå en boikott i utlandet, nå vil begynne å distansere seg fra hovedstrømningene i det israelske samfunnet, sier han. 

UNIVERSITETENE SOM BASTION

Liel, professoren fra Reichman-universitetet, kunne knapt være mer uenig. Han understreker i stedet statsminister Netanyahus forsøk de siste to årene på å undergrave det israelske demokratiet, og at akkurat universitetene her er en slags «siste bastion».

Liel, som selv var statssekretær i det israelske UD, tror at det er avgjørende for Netanyahu å svekke universitetene siden akademikerne utgjør en elite som stort sett er i mot ham.

– Hvis vi svekkes, vil kampen for demokratiet i Israel svekkes, sier han. Men akilleshælen til universitetene er at de er avhengig av regjering for statlig støtte. Regjeringen støtter også, sier Liel, høyreekstreme organisasjoner som sprer frykt på campus. Liel har selv forelest med en livvakt ved døren.

       Noen år tilbake protesterte Liel mot at en bosetter skulle utnevnes som ambassadør i utenrikstjenesten. Han ble da svartelistet av ekstremistorganisasjoner som holder øye med hvem som sier hva. Universitetet måtte leie en livvakt som skulle beskytte ham mens han foreleste.

       Liel er en forkjemper for en palestinsk stat, og han støtter Norges anerkjennelse av Palestina. I desember kommer hans siste bok ut. Den er basert på intervju med skikkelser i fredsprosesser rundt om kring i verden, inkludert Nord-Irland og Sør Afrika. En av hans konklusjoner er at partnerne i en fredsprosess må være mer på likefot. Hvis maktbalansen blir for stor, vil ikke forhandlingene lykkes. Det er derfor han støtter anerkjennelsen av Palestina, for å styrke palestinernes forhandlingsposisjon.

– Jeg er en sionist, og jeg tror på en fred mellom oss, sier han. Og til tross for at han sier at universitetene er en bastion, er han også kritisk til de samme universitetene.

Han kjenner til flere episoder der arabiske akademikere er blitt sparket fra sine akademiske stillinger etter at de kom med sterk kritikk av Israels krigføring. Ifølge Liel, reagerer universitetene slik siden de er avhengige av finansieringen fra regjeringen.

HJERNEFLUKT

Det Liel, derimot, frykter mest at skal skje som følge av en akademisk boikott, er at Israel vil få en hjerneflukt.

       – Veldig mange her er jo allerede ukomfortable med Det nye Israel de ser under Netanyahu. Så folk emigrerer, og vi ser allerede en hjerneflukt. Og dette vil skade ikke bare universitetene, men hele samfunnet. Siden krigen startet i oktober har 42 000 israelere forlatt landet mens 24 000 har immigrert. Og hvis jeg ikke tar feil, er dette første gangen på 50 år at flere emigrerer enn immigrerer.

Islamist-bevegelsen Hamas ønsket krigen som startet den 7. oktober i fjor. Problemet var at de ikke fikk krigen de ønsket

(Jerusalem) : Ett år har gått siden massakren den lørdagsmorgenen som kom til å sjokkere verden. Det ble en massakre som foreløpig har endret alt i Gaza, nå også i Libanon, mens enden er ennå ikke i sikte.

       Etter flere år med planlegging slo Hamas-krigerne da til klokken 6.30. Noen timer senere lå 1200 israelere tilbake drept, mens over 240 andre ble kidnappet inn i Gaza.

       Da det gikk opp for de israelske lederne at landet plutselig var i krig, ble de gamle angrepsplanene raskt hentet fram. Men snart ble det klart at planene ikke var relevante, og alt måtte omgjøres.

       Noe israelerne heller ikke tok i betraktning i startfasen var at anklager om krigsforbrytelser og folkemord, den verste av alle forbrytelser, skulle komme fra første stund, noe som raskt satte sitt preg på konflikten.

       Ifølge de opprinnelige krigsplanene som passivt lå klare i tilfelle en krise, skulle de israelske troppene storme inn fra øst, fra grensen mellom Israel og Gaza, den samme grensen Hamas-krigerne hadde kommet gjennom. 

       Men snart gikk det opp for israelerne at Hamas hadde lagt endeløse feller for dem. Eksplosiver lå skjult i bygninger som israelerne ville nå fram til og Hamas sine angrepstuneller stod klare. Det ble klart at Hamas hadde ønsket krigen de utløste. 

ENDRET PLANENE

Det som så skjedde var at israelerne gikk tilbake til planleggingsbordet. Og tre uker senere, etter at flyvåpenet hadde bombet store deler av området, gikk de israelske bakkestyrkene heller inn fra vest, fra Middelhavsstranden. De gikk inn i Gaza fra nord, og nedover strandlinjen. Der hadde ikke Hamas noen forsvarslinjer. Og islamistgruppen fikk ikke krigen de hadde planlagt for.

       For israelerne var det klart at dette ville bli en krig ulik noen annen de hadde utkjempet tidligere, en krig som var unik i krigshistorien annaler. Ikke bare ville krigen bli utkjempet midt i urbane områder med en sivilbefolkning på 2.2 millioner mennesker ved fronten. I tillegg hadde Hamas også bygget underjordiske tuneller, kjent som Metroen, på flere hundre kilometer, på kryss og tvers av hele Gaza-stripen.

       Hamas sitt mål hadde vært å trekke israelerne inn i en urban krigføring, inn i en militær hengemyr de ikke ville kunne komme ut av. Angrepstunellene lå klare slik at Hamas-krigerne skulle kunne dukke opp fra ingensteds hen, og kidnappet israelske soldater ned i undergrunnen.

INSPIRERT AV ISIS    

Over i Vesten blir Hamas-bevegelsen ofte sammenliknet med palestinske Fatah eller grupperinger som i sin tid bekjempet europeiske kolonimakter. Selv, imidlertid, tar Hamas mer inspirasjon fra ISIS, Den islamske staten.

       En så det på flere måter, inkludert selv det estetiske. Akkurat slik som ISIS i sine angrep i Syria, stormet Hamas-krigerne inn i Israel på hvite Toyota pickuper. Men mer dramatisk, akkurat som ISIS-krigerne hadde også mange av Hamas-krigerne som invaderte Israel tatt Captagon, en pille produsert i Syria.

       Captagon var blitt kjent i Midtøsten fordi det hjalp ISIS-krigere i å miste en følelse av frykt, slik at de da også kunne gjennomføre bestialske handlinger som å halshugge fanger. Også Hamas gjennomførte en lang rekke bestialske handlinger den morgenen, inkludert halshugging og for eksempel å skjære bryst av en kvinne eller å brenne familier levende. Og slik som ISIS, filmet de seg selv stolt.

DE UERKLÆRTE MÅLENE

Da krigen var et faktum annonserte Israel umiddelbart to mål med sin offensiv i Gaza: Israel var ikke lenger villig til å leve med et farlig islamistregime som nærmeste nabo, så Hamas skulle knuses. I tillegg var målet å hente de israelske gislene tilbake.

       Men ytterligere to andre uerklærte mål skulle også få store konsekvenser for krigen. Israelske soldater skulle sendes inn i Gaza, men IDF skulle søke å bringe egne tapstall ned til et absolutt minimum, noe som påvirket måten Israel kriget på.

       Det siste målet hadde med hele maktbalansen i Midtøsten å gjøre. Israel var kjent med Irans planer om å omringe og sakte nedkjempe Israel ved hjelp av militante grupper på alle kamper. Og den 7. oktober fryktet Israel at en annen av Irans allierte, Hizballah i Libanon, stod klar til å angripe fra nord.

       Resultatet av disse to uoffisielle målene ble at israelerne gikk inn med en forrykende styrke. Før bakkestyrker gikk inn i et nytt området, ble det effektivt bombet fra luften, noe som skulle beskytte soldatene. Og israelerne ville gjøre det klart for Hizballah at også Libanon kunne lide samme skjebne hvis de ikke holdt seg unna.

       Men tross bombarderingene, fortsatte israelerne også å informere sivile palestinere om hvor angrepene ville komme. Folk ble bedt om å flykte. Flygeblader ble sluppet fra fly, og folk i de konkrete områdene mottok tekstmeldinger og telefonsamtaler fra arabisk-talende israelere. I starten av krigen ba Israel også FN om hjelp til å evakuere sivile rett over grensen til Egypt, men ble avvist av verdensorganisasjonen.

ENORM LIDELSE

De palestinske tapstallene vokste raskt. Lidelsene var enorme. En måned inn i krigen hevdet Hamas, som tidligere aldri hadde verdsatt pålitelighet i sitt eget diktatur, at mer enn 10 000 mennesker var blitt drept.

       Fra første stund allerede, kom imidlertid anklagene om folkemord og krigsforbrytelser. Og to dager etter 7. oktober massakren, annonserte da også Israels forsvarsminister Yoav Galant at Gaza skulle isoleres fullstendig. «Ingen elektrisitet, ingen mat, og ikke noe drivstoff» skulle komme inn mens han samtidig beskrev som Hamas-krigerne som «menneskedyr». Blokaden varte i rundt to uker.

       Men de første anklagene om folkemord og krigsforbrytelser var trolig også politisk motiverte. De samme gruppene som anklaget Israel ville nemlig høyst sjeldent peke på Hamas, og bebreide gruppen for å bruke sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold. 

       Bruk av en sivilbefolkning som menneskelige skjold er forbudt i henhold til folkeretten, men har vært et gjentagende mønster gjennom hele krigen. Folkeretten går så langt som å si at skulle en krigende part skjule seg bak et sivilt mål, for eksempel en skole, vil det ikke lenger nødvendigvis være en krigsforbrytelse å angripe stedet. 

DEN STORE MISFORSTÅELSEN    

I januar kom så et vendepunkt. Den internasjonale domstolen i Haag aksepterte et sørafrikansk krav om å anklage Israel for folkemord. Plutselig fikk anklagene om at Israel stod bak et folkemord en anerkjennelse av en domstol i det internasjonale rettsvesenet.

       Det utrolige, imidlertid, er at det ikke var dette som skjedde. Og praktisk talt en hel verden, inkludert statsledere, eksperter og journalister hadde misforstått en beslutning som absolutt var av stor betydning.

       Nøkkelordet som skapte forvirring, var plausable, altså sannsynlig eller rimelig. Og raskt ble det konkludert at domstolen i Haag hadde fastslått at det var «sannsynlig» at Israel kunne stå bak et folkemord i Gaza.

       Men beslutningen var i virkeligheten langt mer teknisk i sin natur, og omhandlet om Palestina hadde en «rimelig» rett til å bli beskyttet mot folkemord og om Sør Afrika deretter hadde en rett til å fremme kravet.

       I et intervju med BBC  forsøkte Joan Donoghue, som ledet domstolen da Sør Afrika la fram sitt krav, selv å rette på det feilaktige inntrykket som var blitt skapt i verden.

– Jeg er glad for at jeg kan svare på dette. Domstolens test for å se om den skal pålegge tiltak bruker rimelighet som test. Men testen dreier seg om retten til å fremme kravet. Domstolen sa ikke, og her må jeg korrigere noe som ofte blir sagt i mediene, at anklagen om folkemord var rimelig», sa hun. Men det nyttet knapt. I dag blir det tatt for gitt, i brede kretser, at Israels krig ikke er som andre kriger, men at landet faktisk står bak ikke mindre enn et folkemord.

ARRESTORDRE

I mai kom nok en milepæl. Karim Khan, aktor i Den internasjonale straffedomstolen, en annen instans, ba om å få utstedt arrestordre på statsminister Benjamin Netanyahu, hans forsvarsminister og to Hamas-ledere.

Netanyahu ble anklaget for å ha brukt «sult av sivile som våpen» og «mord og/eller utryddelse som forbrytelser mot menneskeheten», en anklage som knapt kunne ha vært hardere.

Men en måned senere meldte FN-organet som først hadde advart om sult i Gaza, at det likevel ikke hadde vært det. Problemet skulle ha ligget i de innsamlete dataene fra Gaza, noe som igjen pekte på vanskene med å stole på informasjonen fra et område der Hamas har drevet et diktatorregime.

Så trolig vil Khans anklage nå heller måtte fokusere på om han vil kunne bevise at Netanyahu med overlegg har søkt å få sivile palestinere drept. At andre krigsforbrytelser er blitt begått i Gaza er det imidlertid liten tvil om.

LANG FORHISTORIE

Men slike anklager om «folkemord» og «krigsforbrytelser» var likefult del av slagordenene som pro-palestinske aktivister i demonstrasjoner hadde brukt lenge før krigen startet. Fenomenet hadde lange røtter.

I august 2001 avholdt FN en konferanse om rasisme i Durban, Sør Afrika. Målet var å samle verdens krefter til en felles kamp mot rasisme og xenofobi. Men parallelt med den store konferansen, ble det også skapt et internasjonalt forum av frivillige organisasjoner. Og her var tonen en helt annen.

Her ble plutselig et av hovedmålene å isolere Israel politisk. Tanken var å gjenopplive FNs beslutning fra 1975 som forfektet at sionisme, tanken om en jødisk stat, var en form for rasisme.

NYE FANEBÆRERE

Men nå fantes ikke lenger et Sovjetunionen og østblokkland som kunne forfekte dette. De som nå bar fanen var radikale aktivister i Vesten. Settingen i Durban ble etterhvert så fiendtlig og ekstrem at USA valgte å forlate konferansen i protest.

       Durban ble kontroversiell. Men bare en måned senere kom al Qaidas angrep mot New York, og plutselig var alt annet glemt. Spirene fra Durban begynte imidlertid å gro.

       Og et år senere kom resultatene. Den andre intifadahen var i gang, og palestinske selvmordsaktivister eksploderte i israelske busser og restauranter. Israel slo hardt tilbake. Da kom «Jenin-massakren».

       Etter nok et selvmordsangrep, denne gangen mot et hotell i kystbyen Netanya, stormet israelske styrker inn i flyktningleiren Jenin på Vestbredden. Det var her de såkalte al Aqsa martyrene skulle holde til, sammen med aktivister fra både Hamas og Islamske Jihad.

       I kampene som så utspilte seg ble Israel anklaget for å ha drept flere tusen sivile palestinere i en massakre. Den palestinske selvstyremyndigheten snakket nå for første gang om et «folkemord». Men da kampene var over var det klart at 52 palestinere, hvor av 23 var militante aktivister var blitt drept, ved siden av 23 israelske soldater.

BLODANKLAGER

Siden har anklager om folkemord blitt gjentatt helt fram til dagens krig. For enkelte jøder kom de de stadige anklagene om folkemord til å minne om det som kalles falske antisemittiske blodanklager, et fenomen en har sett helt fra Middelalderen og ikke minst under både nazismen og kommunismen. 

       Verken aktor Karim Khan eller straffedomstolene kan med rette anklages for antisemittisme. Khan besøkte også Israel rett etter Hamas sin massakre, og uttrykte empati med israelerne. Verre er det imidlertid med enkelte andre viktige aktører.

       Sentralt her står en person, Francesca Albanese, som er FNs spesialutsending for Palestina. Utrolig nok har Albanese gjentatte ganger snakket om en jødisk maktkonspirasjon, og for under to måneder siden gikk hun så langt at hun sammenliknet Netanyahu med Adolf Hitler. Hun har for øvrig også sagt at Israel ikke har en rett til å forsvare seg militært mot Hamas, men i stedet har en rett til å sende inn politistyrker som skulle kunne arrestere krigerne.

       At det vil finnes ekstreme personer i et stort system er kanskje uunngåelig. Mer urovekkende har det vært at ledende menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Dawn faktisk har gått god for Albanese. Nettopp organisasjoner som skulle ha fordømt henne, var i stedet villige til å akseptere hennes viktige lederskap innad i FN siden hun også fordømte Israels krigføring. Prisen har vært å undergrave sin egen troverdighet. En annen trist side blir at disse menneskerettighetsorganisasjoner da velger å se på klassisk antisemittisme som noe jøder maser om kun for å nå politiske mål.

GAZA I RUINER

Ett år inn i Gaza-krigen ligger den palestinske kyststripen i ruiner. Det vil ta år å bygge opp området igjen, og det spørs om det vil skje så lenge Hamas styrer på innsiden og Israel venter på utsiden.

        Men ett år inn i krigen kommer også andre konklusjoner. Mens ett kjennetegn er at Gaza-krigen er usedvanlig brutal, har andre, og da først og fremst militæreksperter, framhevet at Gaza-krigen er eksemplarisk til krig å være, og langt mer human enn for eksempel USAs krigføring i Irak. Poenget er ikke at ikke mange er blitt drept, her er fokuset heller på den uvanlige rammen rundt krigen, at den blir utkjempet midt i en tett urban setting og med en sivilbefolkning tilstede. Militærekspertene framhever metodene IDF har brukt for å informere sivile om forestående angrep, som å ringe dem eller publisere angrepsplanen på Twitter, ulikt noe sett i andre kriger.

FRED

Kanskje ironisk nok har krigen i Gaza også skapt en åpning for en større fred i Midtøsten. Saudi Arabia, det viktigste sunniarabiske landet, er i dag villig til å inngå en historisk fred med Israel, noe som i så fall i stor grad vil avslutte den arabisk-israelsk konflikten. Men statsminister Netanyahu er ikke villig til å betale prisen – som er opprettelsen av en palestinsk stat. Så også etter at krigen er over vil regionen trolig stå uten en klar visjon om bedre dager.

       Israel utkjemper i dag faktisk en krig på seks fronter samtidig, Gaza, Libanon, Syria, Irak, Jemen og Iran. Felles for alle frontene er at Iran trekker i trådene. Alle gruppene, fra Hamas til Hizballah og til Houthiene i Jemen er finansiert og støttet av Iran.

       Men helt overraskende, i noen dramatiske dager i september, greide Israel å svekke Hizballah, denne viktigste brikken i Irans krig mot Israel. Hizballah skal ha hatt rundt 150 000 raketter i sitt arsenal, flere enn de fleste stater har. Israel, derimot, hadde god etterretning, og greide å slå ut storparten av lederskapet i Hizballah.

       Denne nye situasjonen truer nå å endre hele maktbalansen i Midtøsten. I dag dominerer Iran fire arabiske stater, Libanon, Syria, Irak og Jemen. Og Hizballah skal være der for å ligge som en farlig iransk trussel mot Israel. Men når Hizballah er delvis paralysert, vil selv Syria og også Iran selv bli svekket. 

       Nå, ett år etter den 7. oktober, har da Gaza-krigen vokst til å bli det den på sett og vis egentlig var fra første stund – et oppgjør mellom Iran og Israel. Men nå står de to landene direkte overfor hverandre i en åpen krig. Iran sendte akkurat nær 200 ballistiske langdistanseraketter mot storbyen Tel Aviv og sørlige Israel. Nå venter alle på hva Israel kan komme til å gjøre. Hvor dette vil ende, bare et år senere, er det ingen som kan vite.